4
Ibsens “Inception”

Tittel:
Venus in Fur
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 36 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Emmanuelle Seigner
  • Mathieu Amalric
Regissør:
Roman Polanski

Hedda Gabler-referansen tidlig i filmen legger en tydelig standard for hvilken dybde av karakterdrama Roman Polanski ønsker at vi skal oppleve gjennom “Venus in Fur”.

Dessverre dykker den ikke like dypt som Ibsens mesterverk om herr og fru Tesmans skjebne.

“Venus in Fur” er et kammerspill om teaterinstruktøren Thomas som skal sette opp et stykke om en manns ønske om å bli dominert av en kvinne. Thomas er i ferd med å gi opp sin søken etter en kvinnelig hovedrolle til stykket da Vanda kommer inn dørene til teateret. Hun viser seg å være perfekt til rollen og hennes audition utvikler seg til en intens innlevelse i stykket fra både instruktør og skuespillerinne. Etter hvert som utspillingen av skuespillet fortsetter blir det vanskeligere og vanskeligere å skjønne hvor skuespillerne slutter og karakterene fra skuespillet starter.

Polanski har etter “Blodig alvor” fulgt opp med nok et kammerspill – denne gangen med enda færre skuespillere. Og som i “Blodig alvor” er castingen svært god. Polanskis kone, Emmanuelle Seigner, portretterer den dyriske Vanda med fullstendig kontroll over både medspiller og publikum. Og med en herlig franskhet. Karakteren skifter tidvis sømløst mellom å være den tilsynelatende enkle, gatesmarte skuespillerinnen, og å være den dannede 1800-talls-dominatrixen hun skal spille i stykket.

Selv om man, allerede tidlig i filmen, er svært klar over at hun kommer til å veksle mellom de to rollene kan man fortsatt bli overrasket når hun i sine mest sensuelle og forførende øyeblikk plutselig kan hoppe inn eller ut av karakter. Her må det også gis kudos til det tekniske crewet for fantastisk sminke, lys og kameraarbeid som fremhever hennes dualitet.

Seigners motspiller, Mathieu Amalric, leverer sitt begjær, sin ynkelighet og sin frustrasjon med samme kvalitet som han gjorde i “Dykkerklokken og sommerfuglen”, og ikke minst i fjorårets “Den lidenskapelige fiolinisten”. For dem som har gått glipp av disse to perlene, kan han kanskje kjennes igjen fra Bond-filmen “Quantum of Solace” eller sin mindre rolle i “The Grand Budapest Hotel”.

Amalric lar sin motspiller tidvis dominere ham fullstendig på scenen, og det er ingen enkel oppgave. Men der Thomas mister mer og mer kontroll – både over seg selv og sin motspiller – er det aldri noen tvil om at hver mine og hvert ord er ytret etter grundige overveielser og med fullstendig overlegg fra Amalric.

Dessverre holder det ikke med en myteomspunnet, Oscar-vinnende regissør og to svært talentfulle skuespillere, når historien ikke lever helt opp. Det er svært vanskelig å lage kammerspill som holder helt ut. Og selv om spenningen mellom de to karakterene er intens til teppet faller, forsvinner noe av dybden til karakterene mot slutten. Historien fortsatte å utvikle seg, men karakterenes ønsker og jamringer ble repetitive.

Når man lager en film om et skuespill, som er basert på et skuespill som er basert på en bok så er det nok vanskelig å vite hvor mye kunstnerisk frihet man skal ta seg, og hva man skal være tro mot. Men jeg kunne ønske at “Rosemary’s Baby”-regissøren hadde tatt enda mer ansvar og holdt løpet helt ut i denne filmen. Da kunne det blitt helt fantastisk!

Share Button