3
Ikke akkurat magisk!

Tittel:
Clash of the Titans
Sjanger:
Action, Eventyr
Varighet:
1t. 46 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Sam Worthington
  • Liam Neeson
  • Ralph Fiennes
Regissør:
Louis Leterrier

Jeg har aldri blitt helt klok på gresk mytologi. “Clash of the Titans” hjalp meg heller ikke på vei. Det er mange guder, og desto flere agendaer.

Persevs (Sam Worthington) ble unnfanget ved en sleip manøver av selveste Zevs (Liam Neeson), gudekongen. Han vokste opp blant mennesker, totalt uvitende om at han var en halvgud. Men når underverdenens hersker og Zevs bror, Hades (Ralph Fiennes), tar livet av Persevs dødelige familie, forbereder Persevs seg til hevntokt. I den anledning passer det selvfølgelig utmerket å finne ut at man har arvet Zevs guddommelige krefter.

Ved siden av Persevs personlige vendetta, står byen Argos i fare for å bli utslettet av gudene. Menneskenes misnøye med Zevs og hans brødre har nådd bristepunktet for begge parter. Hades blir tildelt oppgaven med å statuere et eksempel, og Argos blir utpekt til byen som skal smadres.

Så med et lite knippe modige krigere fra Argos, reiser Persevs ut på en umulig reise for å få sin hevn og samtidig redde menneskebyen. Hans største problem: Han nekter å fullføre oppgaven som noe annet enn menneske. Hvilket naturligvis er sabla irriterende for hans følgesvenner.

“Clash of the Titans” inneholder mange kjente fjes, og man skulle tro at disse fint kunne bidra til å heve filmens underholdningsverdi betraktelig. Men i stedet detter skuespillerne ned på nivå med produksjonen, og jeg er sånn sett ikke overrasket over at jeg aldri tidligere har hørt om regissør Louis Leterrier.

Liam Neeson opptrer i mine øyne som en smådum Zevs, uten verken trøkk eller sjarm. Og Ralph Fiennes tolkning av Hades hadde muligens passet ypperlig i en eller annen småskummel barnefilm. Hovedrolleinnehaver Sam Worthington er fremdeles bare en kjekkas. Hadde Mads Mikkelsen fått flere strenger å spille på, kunne imidlertid han vært et lyspunkt iblant dem.

Dialogene mellom de forskjellige karakterene er for øvrig svært lite revolusjonerende. Jeg føler jeg har sett det samme i cirka 72 andre filmer, av ymse sjangre. Må man virkelig ordlegge seg på samme måten hver gang?

Filmskaperne har utvilsomt prøvd hardt med denne filmen. Musikk og bilder er tappert sammensatt, og med eventyrhistoriens uendelige forutsetninger for å få noe til, er det grunn til å håpe på noen praktfulle scener. Det glimter til i ny og ne, men – det blir dessverre ikke full klaff. Mulig dette har sammenheng med at filmens handling er skviset inn i drøyt halvannen time på lerrettet. Historien både trenger og fortjener mer.

Når alt kommer til alt, er det likevel spenning jeg savner mest. For den dagen menneskeheten står for fall – ja, da forventer jeg saktens litt spenning. Så på tross av overraskende store og stygge beist, og en reise som handler mindre om liv enn død, så blir man dessverre ikke blåst av banen.

Anmeldelsen er basert på 3D-versjonen av filmen.