4
Ikke helt pustberøvende

Tittel:
Pust
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 30 min.
Aldersgrense:
12
Skuespillere:
  • Joséphine Japy
  • Lou de Laâge
  • Isabelle Carré
  • Radivoje Bukvic
  • Claire Keim
Regissør:
Mélanie Laurent

Mélanie Laurent makter å fortelle en ektefølt og genuin historie om det å stå på randen til voksenlivet. Men veldig minneverdig er det dessverre ikke.

Charlie (Joséphine Japy) har et rimelig ordinært liv. Hun lever alt i det stille, og hopper mellom dagene uten å gjøre stort ut av seg. Men når hun en dag får en ny elev i klassen, begynner livet hennes å ta en ny og mer spennende vending. Den nye eleven, Sarah (Lou de Laâge), er hva man lett kan kalle en fri sjel – som gjør som hun vil og sier det hun tenker rett ut. Det tar ikke lang tid før Charlie og Sarah blir venner, og dermed åpner Charlie opp for den personen hun kan være. Om noen (les: Sarah) trykker på de rette knappene.

For de aller fleste er nok Mélanie Laurent best kjent gjennom rollen som Shosanna i Quentin Tarantinos “Inglourious Basterds”, men dama har flere strenger å spille på. “Pust” er ikke hennes første lefling som regissør, og det virker ganske tydelig gjennom konkrete valg som kamerafilter og den fine dynamikken i filmen. Dessverre utstråler hun ikke så mye friskhet som man kanskje kunne håpet, for med sin andre spillefilm bak kamera er hun litt konvensjonell og kjedelig med valg av materialet.

Historien i filmen har en lett fremgang som hele tiden er såpass forutsigbar at man gjerne kan tenke 5-10 minutter frem i tid, bare for å finne ut at man hadde helt rett. Det er ingen brå vendinger eller overraskende grep som gjør at filmen går helt inn under huden. Når man ser hva den frie sjelen Sarah gjør med den innadvendte og stillferdige jenta Charlie, så havner filmen i et tregt og ganske kjedelig spor. Likevel så er det ikke veldig vondt å se “Pust”. Den er omhyggelig med genuine scener, spilt på troverdig vis, slik at man føler oppveksten tett på kroppen. De over 20 – uansett kjønn – har mye å kjenne seg igjen i. Filmen forteller både godt og vondt om det å føle litt på det med å finne seg selv. Ja, og det å finne sin plass her i verden, da. Slike hverdagslige ting som gjerne rammer oss alle hardt når vi står på veiskillet mellom ungdom og voksen.

Laurent er for øvrig ganske god på mellomsekvensene. Når det er litt dødtid så velger Laurent å sende ut en jente i eng for å lage noen deilige bildekomposisjoner bestående av et filter som oser av dusende uskyldighet, og gjerne smelle det sammen med noen snedige kameravinkler og fokuseringer. Det hele blir noen dagdrømmende øyeblikk som binder filmen sammen på utmerket vis.

De to unge jentene gjør ingen skam på verken seg selv eller manus, og fremstår begge som kompetente skuespillere med sine rolletolkninger. Begge er fine bærebjelker for en film som kunne vært så utrolig mye bedre om det bare skjedde litt mer. Ting tar seg jo opp enkelte steder, men når ingenting fremstår som overraskende – ei heller innovativt – blir “Pust” litt kjedelig i lengden. Det hele er severdig, men ikke minneverdig.