5
Ikke så ille som folk skal ha det til

Tittel:
Diana
Sjanger:
Biografi, Drama, Romantikk
Varighet:
1 t. 53 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Naomi Watts
  • Naveen Andrews
  • Douglas Hodge
  • Geraldine James
  • Cas Anvar
  • Daniel Pirrie
  • Charles Edwards
Regissør:
Oliver Hirschbiegel

Det har blitt sagt mye positivt om Storbritannias Diana. Det har derimot ikke blitt sagt like mye positivt om Oliver Hirschbiegels “Diana”. Omtrent ingenting, faktisk.

For den er visstnok bortkasta tid, skal man tro Empire, The Guardian, Variety, The Hollywood Reporter og The Telegraph. Det vil si stort sett alle som har rukket å si noe om den enda.

Men jeg tror filmen drukna i forventningene hos nevnte mediers utstedte. Empire skriver at “Watts presumably felt she could do with Diana what Meryl Streep did with Margaret Thatcher. Wrong!” Her er det dog anmelderen selv som åpenbart forventa at Naomi Watts kunne gjøre med Diana det Streep gjorde med Thatcher. Jeg tror regissør Hirschbiegel verken prøvde eller forventa det samme.

For Watts treffer ikke spikeren på hodet – det skal jeg være enig i. Vi kan kjenne igjen bakhodet til Diana. Kjolene er også de samme. Men Watts er en annen. Akkurat som at Disneys Robin Hood er en ganske annen enn i virkeligheten. Han hadde jo ikke hale.

Filmen går heller ikke særlig dypt. Den tar for seg Dianas to siste leveår, og det presenteres som en alvorlig blanding av “Love Actually” og “Notting Hill”. Filmens balanse mellom Dianas offentlige og private liv er nemlig helt skeiv; hun driver nesten bare og flørter.

Men det er helt greit. Flørteobjekt og turnuslege Hasnat Kahn (Naveen Andrews) er en likandes fyr. Han leverer riktignok klisjé etter klisjé: “You don’t perform the operation. It performs you,” sier han i et forsøk på å være ydmyk om sine helbredelsesevner. Det er ikke så farlig, for det står litt i stil til hele filmen. Klisjeer får løpe fritt når Diana kaster av seg skoene i frustrasjon og løper barbeint gjennom en sentrumspark. Her kan man spørre seg hvor alle livvaktene hennes har blitt av. Enten har livvaktene ufattelig god kamuflasje, eller så er ikke filmen realistisk. Førstnevne er litt teit. Sistnevnte er helt greit.

Dette er altså en romantisk film – en romantisk film der hovedpersonen dør ganske brått på slutten. Det er jo urealistisk i seg selv. Hvordan kan man ellers rettferdiggjøre å avslutte en historie med “men så døde hun”, annet enn ved å bruke Diana? En film om Amy Winehouse hadde ikke hatt samme effekt.

Jeg vil nesten si at Hirschbiegel misbruker prinsesse Diana i “Diana”. Han bruker henne for å fortelle en romantisk tragedie. Hennes mange meritter og kompliserte indre blir nærmest ikke skildra. De blir absolutt nevnt, men ikke diskutert.

Spør du meg, så har målet rettferdiggjort midlene. La oss blåse i Diana. Dette er en film om midlertidig kjærlighet.

Som dør.

Share Button