2
Ikke skyld på George Lazenby

Tittel:
On Her Majesty's Secret Service
Sjanger:
Action, Eventyr
Varighet:
2 t. 22 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • George Lazenby
  • Diana Rigg
  • Telly Savalas
  • Gabriele Ferzetti
  • Ilse Steppat
Regissør:
Peter R. Hunt

Han fikk bare én film som James Bond, men det var ikke fordi han ikke leverte. Det var bare det at Sean Connery ville tilbake.

Vi i filmsnakk.no anmelder samtlige James Bond-filmer framover, selvsagt i riktig rekkefølge. Anmeldelsene vil følge et litt annet mønster enn vanlig – noe som forhåpentligvis vil oppfordre til debatt. De enkelte terningkastene vektlegges ikke nødvendigvis like mye, og hovedterningkastet er ikke alltid direkte snitt av disse – bare så det er sagt.

Likevel, selv om George Lazenby gjorde så godt han kunne, var ikke “On Her Majesty’s Secret Service” noe å juble for. Nesten to og en halv time med boooriiing er sjelden en vinner.

Plott: James Bond jakter stadig på SPECTRE-sjefen Ernst Stavro Blofeld, og i film nummer seks går 007 undercover på Blofelds allergisenter på en fjelltopp i Alpene. Der finner han ut at fasaden som helsefremmende, godhjerta forskere bare er et skalkeskjul for langt mer ondsinnede planer. Filmens kurve strekker seg aldri veldig høyt, dessverre, og den byr heller ikke på kontroversielle høyder eller dybder.

Action: Det er lite revolusjonerende over actionscenene i denne. I hvert fall rent filmteknisk. Man har kanskje vært litt for vågale i valg av locations: På ski nedover fjellsiden i Alpene er i utgangspunktet veldig kult, men i 1969 evnet ikke filmcrewet å få klippene til å henge sammen i det hele tatt. Og en actionscene bør strengt tatt være intens, og gjerne imponerende – ikke irriterende. Den siste actionsekvensen var også litt bob-bob … Bokstavelig talt.

Humor: George Lazenby introduserte en litt mer allsidig Bond enn hva Sean Connery utgjorde. Ved å gå hardt inn undercover oppstår det en del enkel moro – noe senere Bond-historier kanskje kunne tatt lærdom av. Samtidig er Bond Bond. Og Lazenby er sjarmerende, om ikke like kjekk som Connery. Ingen latterbombe, men helt midt på humortreet.

Bond-skurken: Nummer 1, eller Ernst Stavro Blofeld, er tilbake. Ja, han rømte jo fra Bond i “You Only Live Twice”. Denne gangen er Blofeld spilt av Telly Savalas, og karakteren er med det endret veldig – fra arrete, liten pusling til en røffere, større skurk. Agendaen er søkt og Blofelds historie stadig tåkete. Om mulig en mer uinteressant karakter enn Blofeld var i forrige film.

Bond-dama: Det er sikkert noen som finner Tracy, spilt av Diana Rigg, tiltrekkende. Jeg er imidlertid ikke blant dem. Utstråling er at av dette punktets viktigste kriterier, og Tracy er fra start til slutt temmelig uspiselig. Hennes plass i filmen er også upassende til Bond-film å være: Hennes far vil at 007 skal gifte seg med henne. Tåpelig i min bok.

Bond-låta: En nokså utradisjonell Bond-låt, mekket av Bond-komponist John Barry himself. Den er først og fremst stemmefri, ren instrumental. Den er også langt mer fri for kjærlighet og varme enn flere av sine forgjengere. Men melodien er fengende, for ikke å snakke om veldig Bondsk. Og det er jo en viktig forutsetning.

Vel – ville du hatt deg med Tracy ..?