3
Ikke spesielt sjelevrengende

Tittel:
Jeg heter Oscar
Sjanger:
Dokumentar, Familie
Varighet:
1 t. 18 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Tim Allen
Regissør:
Alastair Fothergill, Mark Linfield

Hvor mange poeng får jeg for å unngå ordet “Apestreker”?

Hvor ofte har du vært på kino for å se en naturdokumentar? Svaret på det spørsmålet er “aldri”. Muligens etterfulgt av: “Hei, vent! Pingvinenes marsj!”

“Jeg heter Oscar” handler om en liten sjimpanseunge (spilt av en sjimpanse), som blir foreldreløs etter sammenstøt med en i flokken til den nådeløse Scar (en annen sjimpanse). Uten moren Isha (enda en sjimpanse) til å passe på seg, er Oscar nødt til å dilte etter de andre apene og lære livsnødvendige ting som å spise blader, å spise frukt, å spise bær, å spise nøtter, å spise hardere nøtter, og å spise apekatter (ikke sjimpanser, apekatter er sånne små med haler). Det gjelder også å rengjøre pelsen til hverandre og spise hva nå enn man finner inni den.

Men mens jungelungene svinger seg i Afrikas koldtbord, er Scars flokk mektig lei av utvalget utenfor skognaturens pølsebu, og det er ikke sikkert at flokken til gamle Freddy (også en sjimpanse) er i stand til å tåle enda et slagsmål.

“Jeg heter Oscar” er jo egentlig en serie bilder som man i ettertid har laget en logikk ut av, men slik er det naturligvis med all naturdokumentar. Å klage på dette blir som å kritisere “Ringenes Herre” for å ikke inneholde ekte trollmenn (spoiler!).

Det som kan sies om filmen er at den fanger en uvanlig og overraskende utvikling i en ung sjimpanses liv, og at den kommer svært tett på flokkens daglige virke, med noen hjertevarme og intime øyeblikk. Særlig engasjerende er jo likheten mellom mennesker og menneskeaper, som kommer til uttrykk i hvert smil, hver rampestrek og hvert forsøk på å grave buser ut av nesen med fingeren.

Musikken er utmerket, men overskygges litt av swing-sporene som spilles hver gang apebarna har det gøy. Lydeffektene som er lagt på opptakene efterhånden, er en annen historie. På samme måte som løven i riksvåpenet vårt ble tegnet av en som ikke hadde noen løve å se etter, må foley-jobben her være gjort av en fyr som har hørt om lyd, men ikke har noen personlig erfaring med fenomenet.

Alt i alt er det ikke en spesielt sjelevrengende opplevelse, men det er en tidvis smellvakker og lærerik film du kan ta med hele familien på. Hvis dere ikke har noe bedre å gjøre; som å sjekke hverandre for lus.

Share Button