2
Ingen profet

Tittel:
Min datter, min søster
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 44 min.
Aldersgrense:
12
Skuespillere:
  • Finnegan Oldfield
  • François Damiens
  • Agathe Dronne
  • Ellora Torchia
Regissør:
Thomas Bidegain

Enkelte ganger råker man på filmer som simpelthen forvirrer ens følelsesregister. En burde kanskje bli irritert, engasjert eller beveget—og kanskje blir man også det—men desto mer tid som går fra man letter på stumpen og stamper hjem fra kinosalen, desto mer rager apatien. “Min datter, min søster” er en slik film.

Det er vanskelig å sette fingeren på hvor det skorter som aller verst, men følelsen av at regissør og manusforfatter Thomas Bidegain er en ordentlig feiging må ende opp nær på toppen av listen. Temaet er islam og islamisme, hvilket kan få det til å gå en kule varmt hos selv de mest besinnede, men tilsynelatende ikke hos Bidegain.

Ved å gjemme seg bak allegorier, allusjoner og andre avstandsforlengere har han konstruert en ufin brunlig guffe som kan tolkes enten som en av Per Sandbergs våte drømmer (bokstavelig talt), eller en kritikk av Sambandsstatenes håndtering av muslimer fra nittitallet og frem til i dag.

Problemet er bare at det vanskelig lar seg gjøre å komme til bunns i tolkningen. Heller lite hjelpsomt er det også at virkemidlene som blir tatt i bruk er godt forankret i morrabrødet til ovennevnte Sandberg.

Den går ikke fullt så langt som “Der ewige Jude” (1940), men hvis ikke rotter var dyret som sto modell for scenen hvor en gjeng muslimer rasler og tasler på et tak, i forfølgelse av hovedpersonene, så var det et dyr enda mindre flatterende.

Gjennomgående blir lignende bilder servert som om de skulle være harmløse, mens en stille blir sittende og ense sidemannen, higende etter litt fellesskap, og anerkjennelse av at det man sitter og ser på strengt tatt ikke er innafor.

Alain (François Damiens) og Kid (Finnegan Oldfield) er far og sønn på jakt etter den titulære datter og søster, og i følge originaltittelen (“Les Cowboys”) er de kugutter. Som snytt ut av en episode av “Hjem”, den vederstyggelige faux-americana-serien TV2 besudlet skjermene med i 2012, er de to medlemmer av et fransk bondemiljø som forguder et USA mest kjent fra CD-hyllene til norske bensinstasjoner.

Med dette utgangspunktet blir vi vitne til en besettelse ikke ulik den tilhørende Ethan Edwards fra “The Searchers” (1956, John Ford), og det er i denne modusen Bidegain roter seg aller mest bort. Som om ikke portretteringen av amerikanske urfolk var problematisk nok i western-filmer fra før av, blir motstykket til de snille kuguttene her byttet ut med muslimer, som får minst like hard medfart som sine forgjengere.

Det hele kunne kanskje ha blitt reddet av en klar og tydelig beskjed om at filmen er ment satirisk, og som en pastisj over simple forestillinger om hvordan verden fungerer, men dessverre later det til at Bidegain snarere foretrekker at man forblir forvirret, og (mis)forstår ambiguitet som kompleksitet.

Til syvende og sist ender en opp med å slå seg særdeles til ro med å la humla suse, glemme filmen, og la en rent deilig apati fylle hode og kropp—vel vitende om at det finnes langt bedre ting å foreta seg enn å gruble over “Min datter, min søster”.