5
Jag etter god norsk film

Tittel:
Jag etter vind
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 26 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Marie Blokhus
  • Sven-Bertil Taube
  • Tobias Santelmann
Regissør:
Rune Denstad Langlo

Med vårt fagre land som et vakkert bakteppe, forteller “Jag etter vind” en fin historie. Synd den ikke har mer kjøtt på beinet.

Jeg fikk faktisk aldri med meg “Nord”, som var den store spillefilmdebuten til Rune Denstad Langlo. Det har nok mye med mitt kjølige forhold til norsk film å gjøre. “Jag etter vind” klarte jeg derimot ikke å holde meg unna. Og det angrer jeg ikke på.

Filmen handler om designeren Anna (Marie Blokhus), som må dra hjem til bygda hun kom fra. Bestemoren, som hun har hatt mye kontakt med, er død. Igjen sitter en skikkelig grinebiter av en svensk bestefar, Johannes (Sven-Bertil Taube), og alt hun forlot da hun dro fra bygda. Nå er oppgjørets time kommet. Klarer hun å hamle opp med alle de løse trådene bestemoren etterlot seg, og samtidig komme inn under huden på den tykkhudede bestefaren sin?

Det er slike spørsmål som ofte dukker opp i filmer hvor hovedkarakteren må dra tilbake til stedet hun/han kom fra. Greit nok det, men det er ikke ofte det blir gull av den gråsteinen. I denne filmen så treffer de likevel en nerve. Jeg lar meg engasjere voldsomt i kampen Marie Blokhus må stupe inn i, om hun i det hele tatt skal få ett positivt ord ut av den enorme grinebiteren Sven-Bertil Taube spiller – med stoisk ro, for øvrig. Det blir en skikkelig drakamp, uten et overraskende utfall, men mye hjerterom og varme. Ja, jeg kjøper det fullt og helt.

Historien er altså lett å ta til seg, og faktisk også enkel å kjenne seg igjen i. Når det gjelder karakterene som virkelig betyr noe, har de en fin utvikling og de varmes opp i lag med hverandre. Trygt, men svært funksjonelt for denne filmen.

Kjedelig nok, som ofte er tilfellet hos norske filmer, er filmen under halvannen time lang. Det er ikke noe jeg hadde stusset særlig over, om det da ikke hadde vært for flere unødvendige scener og et par karakterer jeg aldri helt skjønner poenget med.

På den andre siden er filmen full av nydelig foto, nydelig lyd av norsk natur og flott klipping. Jeg blir så revet med at jeg har ett bein i kofferten. Klar til å forlate huset her på Østlandet for å søke lykken i dette fantastiske hjørnet av landet vårt. Men så våkner jeg selvfølgelig opp når rulleteksten gjør jobben sin. Hadde de fylt tomrommet – som de unødvendige scenene og karakterene er ment å fylle – med mer norsk naturidyll – da ville “Jag etter vind” solgt meg helt inn.

Dette var et svært så hyggelig bekjentskap og en særdeles trygg film. Sjelden ser man filmer med så få feiltrinn som denne.