– Jeg akker meg over bred enighet

Natt&Dags Martin Øsmundset ble spurt om å kort forsvare tre av årets mest kontroversielle terningkast. Vi fikk en avhandling, og den får du i sin helhet her.

Svaret skulle i utgangspunktet inngå i vår sak om 2013s mest hårreisende terningkast, men siden svaret ble såpass langt og forseggjort synes vi det er bedre å presentere det i et egen sak.

“Som dere helt korrekt påpeker, er Natt&Dag stadig vekk alene om terningene vi triller, eller smilene vi bøyer i retning gifttryne eller smilegubbe. Tre av de fem anmeldelsene du nevner – Jack Reacher (2), Philomena (3) og Lore (3) – er undertegnet meg, så om eksemplene er representative, spiller jeg tydeligvis en sentral rolle hva angår karakterene vi er alene om.

Du etterlyser en forsvarstale for terningkastene mine, men det ser jeg ikke helt det store poenget med, for hva er vel en anmeldelse, om ikke en forsvarstale for et terningkast? Jeg mener ikke å være vrang, men jeg føler jeg har sagt det jeg trenger å si om filmene i selve anmeldelsene.

Hva angår en generell forklaring på hva jeg legger i terningen, kan jeg først og fremst si at jeg ikke har noe særlig til overs for terningen (eller trynet). Terningen er og blir en grov forenkling, og den gjør det så altfor, altfor enkelt å ikke lese teksten som foreligger ved siden av. Det er klart, den er kanskje et nødvendig onde i kraft av at den er interessevekkende som satan, men stadig vekk fører den meg til diskusjoner hvor jeg settes til veggs med terningen, ikke med observasjonene og argumentene. ”Hvordan kunne du gi Django en firer!?” var en gjenganger en periode, for ikke å snakke om ”Hvor drita var du da du ga White House Down en femmer!?”-fasen, og for all del – jeg digger jo å diskutere film, så folk er mer enn velkomne til å stille disse spørsmålene. Men saken er jo at jeg har det med å nedfelle svarene på dem i teksten som er til pynt ved siden av den aktuelle terningen.

Stadig vekk opplever jeg å trille terninger som ingen andre triller, og jeg kan gjerne forsøke å spekulere i hvorfor: For det første tilstreber jeg å vite minst mulig om filmen jeg skal anmelde før jeg sitter i salen og opplever den – jeg styrer for eksempel konsekvent unna trailere, og jeg gjør mitt beste for å være skikkelig dårlig oppdatert på hvilke filmer som vinner priser rundt omkring på festivalene. For det andre forsøker jeg etter beste evne å ikke kikke andre i kortene – unnskyld; i terningene. Det er ikke alltid jeg klarer å dy meg, men i løpet av mine skarve to år i gamet har jeg stadig blitt bedre på å trykke ”publisér” på min egen anmeldelse før jeg leser andres. Jeg frykter at kritikerlandskapet har blitt feigere med åra, nettopp fordi det har blitt enklere å ”sikre seg” ved å konferere andre kritikker – nasjonale så vel som internasjonale – før en sender sin egen i trykken.

Jeg må innrømme at jeg akker meg over at filmkritikerlandskapet her til lands ofte er preget av bred enighet. Kanskje er det ikke utelukkende positivt at så mange av oss har filmvitenskap på CV-en? Det som er spennende med kunstkritikk, er jo at samme hvor rå man som kritiker måtte være på å kamuflere subjektive meninger som objektive sannheter, handler det til syvende og sist om smak og behag: Noen ser et makkverk der andre ser et mesterverk. Jeg føler meg aldri så tappet for samfunnsnytte som når jeg stiller meg i køen av kritikere som triller samme terning.

I prinsippet tenker jeg at kritikerlandskapet burde minne om en skikkelig oppheta partilederdebatt, med et knippe halvhissige jævler som (i hvert fall i prinsippet) er representative for meningsmangfoldet i samfunnet. Jeg mener, jeg ville jo slått av tittekassa umiddelbart om det sto åtte representanter fra det samme partiet der, som kanskje hadde hver sin innfallsvinkel til hvorfor partiets politikk var den beste, men i det store og det hele var skjønt enige.

For all del, jeg mener ikke at man som filmkritiker skal strebe etter å være motstrøms for å være motstrøms, men man skal være ærlig og man skal være uredd. Det innebærer blant annet at en må tørre å gi en film terningkast 1 selv om det står Arthaus på plakaten, og en må ha guts til å klinke til med sekser’n selv om en spår at andre vil anklage det for å være Hollywood-oppgulp. Det er jo nesten ingenting som er mer spennende enn å lese et velbegrunna slakt av et ”opplest og vedtatt” mesterverk, eller en gjennomreflektert hyllest til noe hele verden later til å anse som søppel.

Jeg plukket opp et enkelt, men dog så effektivt triks fra bloggen til Arild Abrahamsen (Stavanger Aftenblads pensjonerte filmanmelder) i fjor. Før han setter seg til å skrive, lukker han øynene og gjentar frasen ”fuck you” i et kvart minutt. Som han skrev: ”Da er stemningen der.” Trikset til Abrahamsen fungerer godt for meg. Kanskje har det ”skyld i” at enkelte av terningkastene mine ikke er i overensstemmelse med tendensen i det øvrige landskapet. Det er jeg i så fall bare takknemlig for. Hvis jeg aldri hadde skilt meg ut med meningene mine om film, hadde min verdi som kritiker vært tilnærmet lik null. Det er i uenigheten de gode samtalene oppstår.

Følgelig er jeg superhappy hver gang jeg dukker opp på ”Teiteste terningkast”-listene til filmsnakk.no. Noe kraftigere klapp på skuldra kan jeg nesten ikke få. Det er sånn jeg veit jeg gjør jobben min.”

Hva mener du?

Share Button