2
Jeg er ikke rasist, men …

Tittel:
Black or White
Sjanger:
Drama
Varighet:
2 t. 1 min.
Aldersgrense:
7
Skuespillere:
  • Kevin Costner
  • Octavia Spencer
  • Anthony Mackie
  • Jillian Estell
  • Jennifer Ehle
Regissør:
Mike Binder

Onsdagsfilmen er tilbake!

Elliot Andersons (Kevin Costner) kone dør i en bilulykke, og han sitter plutselig alene med ansvaret for barnebarnet Eloise (Jillian Estell). Eloises mor og Elliots datter døde under fødselen, og faren Reggie stakk av lenge før. Samtidig føler farmor Rowena (Octavia Spencer) at Elliot ikke er i stand til å ta vare på Eloise alene og søker om hele foreldreretten. Elliot må takle både sorgen og det å oppdra Eloise alene, samtidig som begge parter kjemper om foreldreretten.

“Black or White” har mer enn nok materiale til å kunne blitt en virkelig god og emosjonelt medrivende film om familie, hudfargeforskjeller og rasisme i USA. Men den er altfor retningsløs og lite velformulert til å i det hele tatt være i nærheten av det.

Nesten alle karakterene er stereotyper og i noen tilfeller nesten karikaturer. Costner er den hvite, alkoholiserte faren som ikke helt vet hvordan han oppdrar barnet uten kona, Spencer er den mørke, “sassy” og overkjærlige moren. Vi har også den svarte militanten, junkien, blonde trofekonen (stakkars Gillian Jacobson i en rolle som virkelig ikke har noen funksjon i filmen) og sist, men virkelig ikke minst “the Magical Negro” som besitter spesiell innsikt og bare er til stede for å hjelpe den hvite protagonisten videre. På en måte kan man jo si at filmen virkelig slår et slag mot rasisme og står opp for likeverd, siden alle karakterene er like dårlig skrevet, dog det skal sies at overfloden av stereotypene rammer de med mørkest hudfarge.

Det føles litt slemt å rakke ned på en film som på alle måter mener godt, men filmen er så opphengt i sitt “hvite blikk”, at den gjør vondt verre. Den forsøker å være balansert, men makter det virkelig ikke. Rowena bor i “South Central, LA” i et relativt fint og stort hus og driver seks forskjellige firmaer, og på den andre siden av gaten bor hennes lesbiske datter og hennes kone. Noe som er en frisk og “ny” portrettering av afro-amerikanere. Men filmen kan ikke dy seg fra å gjøre Rowenas naboer til en gjeng med arbeidsløse svarte unge menn, som røyker “crack” og drikker på verandaen hele dagen. Det er så karikert at det ødelegger den lille troverdigheten filmen hadde. I tillegg er alt det som er forfriskende med Rowena og hennes familie bare overflatedetaljer som ikke utforskes, slik at alle forblir en gjeng med stereotyper og klisjeer.

Fordi filmen er egentlig ikke opptatt av rasisme eller raseforskjeller. Det handler i virkeligheten om Costner og den hvite mannens frykt for rasismekortet. Hva skal han gjøre når noen drar rasismekortet, kan han ikke bare være fordomsfull uten å måtte bli kalt rasist? Det kunne vært en interessant historie det også, men det måtte vært en annen film. Fordi når filmen først prøver å kommentere forholdet mellom svarte og hvite i USA, for så bare å undertrykke filmens svarte karakterer til fordel for hvor ille det er for den rike, hvite 60-åringen å leve med frykten med å kanskje bli kalt rasist, ja, da mister filmen all potensiell verdi. “Black or White” er den filmatiske ekvivalenten til setningen “Jeg er ikke rasist, men …”

I tillegg til det tematiske rotet, er filmen relativt inkompentent laget. Selve plottet starter sent, og mye av filmen går på å observere Costner på dagsfylla. Det hele er retningsløst fra start. Fotoet er flatt og ekkelt overbelyst, musikken er preget av kynisk faux-indie-emotional-rock ment å spille på hjertestrengene. Det hele er egentlig ganske klassisk onsdagsfilmen. Basert på en sann historie, en familie som sliter etter en tragedie, grunne karakterer og happy ending. Skal du være en onsdagsfilm, “Black or White”, så dømmes du som en. Tilbake til TVNorge med deg!