4
Jesu blod… og gørr

Tittel:
Hacksaw Ridge
Sjanger:
Action, Biografi, Drama, Romantikk
Varighet:
2 t. 19 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Teresa Palmer
  • Andrew Garfield
  • Vince Vaughn
  • Sam Worthington
  • Luke Bracey
  • Hugo Weaving
  • Rachel Griffiths
Regissør:
Mel Gibson

En skulle tro at Mel Gibson ville tilstrebe å iscenesette sitt etterlengtede comeback uten verken alkoholisme, religion eller vold, men med “Hacksaw Ridge” settes alle kluter til, og det rustne hollywoodmaskineriet lar han fortsette der han slapp—til knes i blod, gørr og Jesus.

Vi følger Desmond Doss (Andrew Garfield), en fattiggutt fra Lynchburg, Virginia, som møter de harde trettiårene med sine formative tenår, og som ung voksen blir en del av generasjonen påtvunget angrepet på Pearl Harbor og dets følger.

Sammen med sin energiske bror, sin alkoholiserte far (Hugo Weaving) og sin overbærende mor (Rachel Griffiths), overlever han en oppvekst i fattigdom med en (etter hvert) ubøyelig tro på ikke-vold og kristne dogmer.

Som i et fordums fjernsynsteater opplever vi et gjennommytologisert Amerika, der elendet rår, og familielivet utelukkende eksisterer rundt et familieoverhode preget av etterdønningene av krig. Alt holdes likevel på armlengdes avstand.

Dette teatralske tilbakeblikket, og hangen til å behandle sosialrealisme med en verktøykasse begrenset av en klassisk hollywood-stil, bidrar til følelsen av en anakronistisk tilstand som ikke fullt ut klarer å gripe den gravalvorlige samtiden. Med et smalt budsjett har Gibson klart å raske sammen en samling garvede teknikere, slik at foto, lyssetting og klipp glir avgårde uten bruddene kildematerialet burde kreve. Det brutale og voldelige sees gjennom en linse mettet med farger og sukkersøtt pågangsmot. Dette er ingen stilistisk krevende film. Ei heller en film videre tynget av det åpenbare alvoret, men snarere et eksempel på hvordan deler av den nye digitale estetikken har sementert seg som en slags etterlignende billigvariant av technicolor-eraen.

Etter filmens første halvdel, hvor de hjemlige kår, og de sedvanlige strabaser ved å innpasses i militæret etableres—hvilket forøvrig er den (forutsigbart) beste delen av filmen, med en Vince Vaughn i storform som R. Lee Ermey-plagiator—blir vi transportert til Okinawa, Japan, og den titulære Hacksaw Ridge.

Det er her Gibson overrasker. Etter noen ettertrykkelig melodramatiske åpningsminutter begynner sakte men sikkert tonen å gråne. Det smått stereotypiske persongalleriet demper seg, og står i kontrast til det svulstige og oppstyltede på andre siden av Stillehavet. Ved hvert veivalg, der man forventer at det formelig skal renne over av patriotisme og militaristiske glansbilder, finnes istedenfor et overraskende måtehold.

Den samme beherskelsen mangler derimot fullstendig i det kulene begynner å fly. Amerikanere og japanere i likeverdige mengder kvernes av prosjektiler, ild og slukvorne rotter ned til ugjenkjennelige kjøttstykker. Fascinasjonen for innvoller, blod og gørr virker like intens som alltid, og det evinnelige prosjektet til Gibson, der det spirituelle og det legemliggjorte møtes i voldelig konflikt, blir igjen sentrum.

Denne særegne formen for realisme gjør filmen godt, og fører til at den noe jålete førstedelen potensielt kan bortforklares som internt til hovedkarakteren. Det eneste skåret i gleden er en såpass insisterende holdning til at handlingene må forstås via det sakrale, at heltedyrkingen av Desmond Doss etter hvert fremstår nærmest som helligbrøde. Joda, visst var han en kjernekar, men å antyde at han var en faktisk messiasskikkelse er å trå dugelig over streken.

Dermed snubler dessverre Mel Gibson helt på tampen av oppløpssiden, men karrer seg inn til en helt akseptabel oscarkandidat, som utvilsomt kommer til å fortsette å høste lovord utover mot filmprissesongen.

“Hacksaw Ridge” gir en ikke mer enn forventet, men er et godt gjennomført stykke arbeid, og en solid søknad til Hollywood om flere regijobber.