2
John Woo snubler i egne ben

Tittel:
Hard Target
Sjanger:
Action
Varighet:
1 t. 37 min.
Aldersgrense:
18
Skuespillere:
  • Jean-Claude Van Damme
  • Lance Henriksen
  • Yancy Butler
  • Arnold Vosloo
Regissør:
John Woo

Finnes det noe bedre enn Jean-Claude Van Damme med langt hår dratt glatt bakover, med tilhørende lange lokker ned til skuldrene? Ja! Rundsparkene hans, selvfølgelig!

Det er vel en god del der ute som har fått med seg den noe heftige splitten til Van Damme mellom to lastebiler i fart? Vel, han bedyrer nesten det samme her som Chance Boudreaux. En hardhaus av en mann som blir hyret av en vakker ung kvinne ved navn Natasha (Yancy Butler), for å etterforske litt, sånn på privaten. Jobben hans er å finne faren hennes, men saken er mer kompleks enn de kunne ane. Når farens lik blir funnet må Chance finne ut hvorfor Natashas far ble drept, og av hvem.

Selv om dette plottet er noe John Woo kunne mestret med Chow Yun Fat i hovedrollen, midt i de regntunge, mørke bakgatene i Hong Kong, vil det seg ikke når han febrilsk prøver å overføre absolutt alt det som definerer hans stil over til det amerikanske markedet. Se opp for slow motion-tagninger fra helvete, fokus på øyne som ikke sier stort alene, Van Damme et lite stykke til høyre for sin komfortsone, samt overdreven koreografi. Fysj og fy!

Hva skjedde med Steven Seagals less is more? Ka-pow! Et slag til halsen og fienden er nede! Hvorfor insisterer John Woo på å zoome inn på Van Damme som forsøker å si at han er sint (?) med øynene? Og hvorfor – hvorfor!? – så mye slow-motion? Woo burde virkelig pakket sakene sine og forlatt Hollywood lenge før han ble introdusert for Van Damme. For begge to hadde klart seg bedre om de aldri hadde laget denne filmen.

Det eneste som gjør at jeg ikke må hente en bøtte og spy mens jeg låner et øye til TV-skjermen, er at “Hard Target” har en viss 80- og 90-tallsestetikk når det gjelder en essensiell ting: De håpløse actionfilmene som hauser opp en slags antihelt, som selvfølgelig ender opp med halve kongeriket og prinsessen, kan faktisk ha sin sjarm. Ja, faktisk.

Best ut kommer gjenkjennelsesfaktoren som denne filmen innehar. Nostalgikeren i meg drar faktisk kjensel på noe jeg likte da jeg som ung pjokk idoliserte hele gjengen med actionikonene som formet en hel generasjon.

Van Damme var en av dem. Med to fete, røde streker under ‘var.

John Woos mislykkede inntog i Hollywood var et faktum med denne filmen. Horribelt svak historie, null karakterutvikling, mangel på action, malplassert og overdreven koreografi, samt plagiatisering av egne produkter – som riktignok fungerte da Woo holdt seg i hjemlandet. Ikke engang Lance Henriksen som filmens slemming, gjør seg på TV-skjermen. Heldigvis distanserte Woo seg fra denne erkefremstillingen av antihelten i slike horrible omgivelser, noe som resulterte i bedre actionfilmer i Hollywood senere på 90-tallet. Det trekker opp noe – for hans egen del. I denne filmen er han derimot såpass keitete og utilpass. Han snubler i sine egne ben, faller i sine egne feller og voldtar sitt eget rykte på det groveste.

Hvorfor filmen kommer seg unna bunnkarakter? Jean-Claude Van Dammes episke rundspark kan ha gjort meg lamslått, men jeg har faktisk sett dårligere. Både av Woo og Van Damme.

Share Button