5
Kjærligheten til tilhørigheten

Tittel:
Brooklyn
Sjanger:
Drama, Romantikk
Varighet:
1 t. 51 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Saoirse Ronan
  • Domhnall Gleeson
  • Emory Cohen
  • Julie Walters
  • Jim Broadbent
Regissør:
John Crowley

Dette er ikke den filmen det har vært snakket mest om i år, men vær klar over én ting: Den er nominert til Oscar, i den aller gjeveste kategorien.

“Brooklyn” er fortellingen om en ung, irsk jente som ikke helt ser noen framtid for seg selv på den irske landsbygda. I 1950 var det begrenset med muligheter på det irske jobbmarkedet, mens ryktene om et USA stadig full av muligheter spredte seg raskt. Ikke veldig rart med tanke på at rundt 4 millioner irer allerede hadde utvandret til statene.

Saoirse Ronan besitter fjeset bak den forsiktige rollefiguren Eilis. Jobb og husly i New York er fikset, og avgjørelsen om å reise tatt – på tross av at hun forlater mor og søster. Det vil vise seg å bli tøft. Hjemlengsel er kraftfulle greier. Ønsket om tilhørighet likeså.

Det tar litt tid, men når Eilis blir kjent med en italiensk rørlegger med flotte øyne, lysner tilværelsen noe. Tilhørigheten til Brooklyn føles etter hvert sterkere og den geografiske beskrivelsen av stedet kalt “hjem” er i forsiktig endring. Det er selvfølgelig nå noe må skje. Eilis trenger et problem, filmskapernes tradisjon tro. Og det får hun …

Det blir et spørsmål om tilhørighet hele veien. Og hvordan kjærligheten evner å påvirke nettopp dette. Om å skape seg et hjem og et liv et helt annet sted. Og om å kunne leve med savn og litt skyldfølelse. Regissør John Crowley skildrer disse følelsene på mesterlig vis. Selvsagt godt hjulpet av en ekspressiv og Oscar-nominert Saoirse Ronan.

Crowley kunne riktignok med fordel gjort seg mer flid med innspillingen av filmen – noen scener er så kunstige at de ville vært like fine med synlig greenscreen. I tillegg kunne vi godt sett mer av New York anno 1950. Men så er ikke dette en amerikansk produksjon stappfull av penger heller. Fingrene kan med andre ord sees igjennom, i hvert fall litt.

Det grenser til slutt mot ubetydelig likevel, for det er den emosjonelle reisen som river mest. Og den reisen er veldig god, veldig troverdig og for en gangs skyld er retningen, avstikkerne og gjennomføringen forståelig. Dét er ganske sjelden.