4
Kjekkaser i trøbbel

Tittel:
The Place Beyond the Pines
Sjanger:
Drama, Thriller
Varighet:
2 t. 20 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Ryan Gosling
  • Bradley Cooper
  • Eva Mendes
  • Dane DeHaan
  • Ray Liotta
  • Ben Mendelsohn
  • Rose Byrne
  • Bruce Greenwood
Regissør:
Derek Cianfrance

Ryan Gosling og Bradley Cooper står på hver sin side av loven i Derek Cianfrances drama “The Place Beyond the Pines”.

Cianfrance ga oss i 2010 den Oscar-nominerte filmen “Blue Valentine” – også med Gosling på rollelista, og dette nye verket følger i samme stilistiske fotspor: tungt, grått, realistisk og følelsesladd. Uavhengig av historie får Cianfrance alt til å virke sannsynlig, gjennom dyktige skuespillere som ikke nødvendigvis kler røde løpere, og locations som faktisk er locations.

Nå har jeg selvfølgelig et forklaringsproblem, for Gosling og Cooper kler røde løpere. De er vel strengt tatt det heiteste som er å oppdrive på markedet for tiden. Men la meg si det slik: Hvis du er av den sorten som tenker at “The Place Beyond the Pines” er filmen for deg – utelukkende på grunn av Gosling og Coopers deltakelse … ja, da vil du nok bli litt skuffet. Ikke over skuespillerprestasjonene, for dette er velspilte, skikkelige karakterer. Men gutta er rett og slett ikke like pirrende som de pleier.

Gosling er en uappetittlig badass med ekkelt, gulbleikt hår og Bradley Cooper har fått et påklistret babyface og en hårsveis jeg ville gjemt under en lue. Også Eva Mendes – en kvinne som vanligvis kategoriseres som deilig – er dratt tilbake gjennom Hollywoods beauty-kvern og likner et normalt menneske. Og dét er enklere å tro på, enklere å identifisere seg med. (Sorry, mor og far.)

Historien i “The Place Beyond the Pines” er forfriskende i sin formidling: Filmen er på sett og vis delt opp i tre akter, hvorav den første omhandler Goslings noe lovløse karakter, den andre er om Coopers politikarakter og den siste – vel, la oss bare si at den finner sted cirka 15 år senere. Mer handling får du ikke i denne anmeldelsen, og personlig tror jeg opplevelsen blir best om du ikke oppsøker ytterligere.

Men det er dramatisk. Ingen tvil om det. Og lyd og bilder bidrar ettertrykkelig. Historien er ikke altfor kompleks, men den interesserer mer enn mye annet. Den balanserer mot slutten likevel faretruende nær en “den-kjøper-jeg-ikke-problemstilling” – helt ulikt Cianfrance, selvfølgelig, men stadig innenfor en realistisk ramme. Muligens hårfint.

Regissør Cianfrance understreker med denne at han har noe å fare med. På tross av at stilen ikke akkurat er lettbeint Hollywood evner han å interessere og trigge nok til å styrke sitt eget navn. Men det gjenstår å se hvor hardnakket han er når de store studioene begynner å spørre etter ham. Hvis de i det hele tatt gidder.