4
Klassisk. Grusomt klassisk.

Tittel:
Insidious: Chapter 2
Sjanger:
Grøsser
Varighet:
1 t. 46 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Patrick Wilson
  • Rose Byrne
  • Ty Simpkins
  • Lin Shaye
  • Barbara Hershey
Regissør:
James Wan

“Insidious: Chapter 2” er ganske åpenbart en oppfølger. Men den følger ikke sin forløper “Insidious” som oppfølgere flest. Den er rett og slett resten av filmen.

Den begynner nøyaktig der forløperen slapp. Noen vil kanskje si at det er uheldig. “Insidious” hadde jo en åpen slutt, og det er spennende i seg selv. Med “Insidious: Chapter 2” blir slutten lukket, og jeg kan røpe at det er som du frykta (eller håpa): Faren var slettes ikke over.

I forløperen blir vi kjent med gutten Dalton Lambert. Han entrer dødsriket ufrivillig hver gang han sovner. Ulempen ved dette er at noe kan følge han ut igjen – inn i vår egen verden. Det skjer naturligvis i “Insidious” og det skjer så klart i etterfølgeren også. De to filmene er som sagt svært tett knytta opp mot hverandre, og enkelte tidshopp forklarer noen av hendelsene i forløperen – noe som var veldig kult. Det anbefales på det aller sterkeste å ha sett den første først for å se sammenhengen.

Regissør James Wan har særdeles godt grep om enkelte skrekkelige virkemidler. Musikk og lyder (les: ulyder) gjør at det ikke hjelper å gjemme seg bak en pute. “Insidious: Chapter 2” må du skru helt av for å unngå de verste grøssene.

Visuelt sett skremmer ikke filmen i like stor grad. Ei halvmoden spøkelsesenke med liksom-skummel teatersminke blir litt billig. Hun kunne vært en referanse til Barne-TVs “Bu-hu”. Jeg blir i hvert fall like skremt. Dessuten lusker hun rundt som en dement gullfisk. Jeg støtta heldigvis TV-aksjonen.

Men stemmebruken var gyselig, og det er jo halve opplevelsen.

Ellers er redigering og bildebruk passelig grufullt. Man er bare nødt til å se forbi sminka.

Hovedpersonen denne gangen er igjen faren i huset, i Patrick Wilsons skikkelse. Han gjør så godt han kan, men heller ikke her sitter sminka som den skal. Han skal liksom eldes, men eldes ikke en gang like godt som gutta i “Jackass” med deres gamlis-sminke.

Det mest merkverdige med filmen er de to tullete spøkelsesjegerne som hjelper til når det ikke trengs. Manusforfatter Leigh Whannell og kamerat Angus Sampson ville visst lette på stemninga med litt fjåseri ved å stille som skuespillere igjen. Jeg veit ikke helt om det er passende.

Denne filmen fikk vi se på Ramaskrik-festivalen. Neste film på programmet var “Eksorsisten” fra 1972. Det var et glimrende valg fra festivalens side, for det var nærmest overtydelig at regissør James Wan har blitt inspirert av klassikeren. Enkelte filmatiske valg var mesterlig lånt, og det var rett og slett kult å se den kunstneriske utviklinga som har foregått på grøsser-fronten.

Kort oppsummert er “Insidious: Chapter 2” ganske nøyaktig like skummel som forløperen.

Det er jo som sagt siste halvpart av én og samme film.

Share Button