5
Klassisk og elegant fortalt

Tittel:
A Most Violent Year
Sjanger:
Drama, Krim
Varighet:
2 t. 4 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Oscar Isaac
  • Jessica Chastain
  • David Oyelowo
  • Albert Brooks
  • Christopher Abbott
Regissør:
J.C. Chandor

Et kjipt år for Abel Morales.

“A Most Violent Year” er satt til New York City i 1981, et av de mest voldelige årene i byens historie. Abel Morales (Oscar Isaac) er en ærlig mann, i en høyst uærlig tid. Han forsøker å drive sitt voksende firma så ærlig og redelig som mulig, mens hans konkurrenter stadig tyr til kriminelle løsninger for å presse han ut. I tillegg har han statsadvokaten i hælene som er overbevist om at Morales skjuler et eller annet dritt. Samtidig vil kona Anna (Jessica Chastain) at Abel skal svare vold med vold, noe Abel nekter å gjøre. Det er slettes ikke et lett år for stakkars Abel.

Det første man legger merke til med “A Most Violent Year” er hvor velgjort alt i filmen er. Regi, skuespill, foto, musikk og produksjonsdesign er alt top-notch. Dette er laget av noen med en veldig klar visjon. Man legger ekstra godt merke til dette på grunn av filmens retrosetting. Dette føles 100 prosent troverdig. Bildet av New York som dannes samsvarer veldig med det filmatiske bildet byen har hatt på 70- og tidlig 80-tallet. Det føles filmhistorisk sant. Abel Morales lever i samme New York som Paul Kersey fra “Death Wish” og Popeye Doyle fra “The French Connection”. Det føles fullt mulig at Morales kan støte på Sal og Sonny fra “Dog Day Afternoon”. Alle de nevnte filmene er klassiske og “autentiske” New York-filmer, og “A Most Violent Year” føyer seg fint inn i denne rekken, dog et godt stykke bak de ordentlige klassikerne.

Hadde det ikke vært for de kontemporære skuespillerne og det at filmen er skutt digitalt, og mangler den ekte 35-mm-film-følelsen, så kunne det lett virket som om “A Most Violent Year” var en tapt film fra 80-tallet som nettopp har blitt oppdaget i et eller annet gammelt filmvelv. Tidskoloritten er med andre ord fabelaktig utført og meget troverdig.

Regissør og manusforfatter J.C. Chandor har nok sett sin del av Coppola- og Lumet-filmer, og det merkes veldig godt på regien her. Det er en meget enkel historie som utfolder seg, men full av små detaljer og nyanser som skaper en langt rikere filmopplevelse enn det man først skulle tro. Det er en behersket og rolig tilnærming til filmens hendelser – alt skjer i et behagelig tempo, og det er vanskelig å beskrive stilen som noe annet enn klassisk Coppola og Lumet. Filmen er forfriskende retro, og det er deilig med en “throw-back” av denne typen i blant. (Se også “The Drop” for en annen type 70-talls-krim-homage.)

Det eneste problemet er at det noen ganger ikke føles som en helt egen film. Referansene og stilen til andre regissører er så fremtredende iblant, at det er vanskelig å si hvorvidt Chandor har en egen visjon eller bare er veldig flink til å etterligne andres. Dette, i tillegg til at en liten slutt-digresjon strekker troverdigheten litt for langt, gjør at at filmen forblir en “minor classic” fremfor å faktisk være likeverdig med klassikerne den likner så på.

Til tross for disse små glippene er “A Most Violent Year” en høyst severdig film, spesielt om man har en forkjærlighet til de store 70-talls-krimklassikerne. Og hvem har vel ikke det?