4
Klein Kleinesen

Tittel:
Turist
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 58 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Johannes Kuhnke
  • Lisa Loven Kongsli
  • Kristofer Hivju
  • Fanni Metelius
Regissør:
Ruben Östlund

“Turist” er en klein familieaffære som handler om det å være voksen. Voksne er nemlig ganske dårlige til det.

“Det her er pinlig. Fryktelig pinlig,” sier Mats (Kristoffer Hivju). Det stemmer. “Turist” er stort sett bare pinlig. Altså rører den ved noe som vi ikke er så glade i at det røres ved. Men ikke bare røres det. Det eltes. Selv Thomas Giertsen hadde måttet se vekk.

Mamma Ebba (Lisa Loven Kongsli) og pappa Tomas (Johannes Kuhnke) tar med seg de to barna på skiferie i Alpene. Hjemme er Tomas fraværende, og kvalitetstid med familien er selvfølgelig rette behandling. Pinlig kleinhet skapes på smidig vis idet familien nesten blir utsatt for en ulykke. Midt oppi dramaet redder Tomas seg selv. Og ingen andre. Med ett er hans identitet som hann kompromittert.

Tomas takler det uhyrlig dårlig, som seg hør og bør. Hva er vel en mann, om ikke sin families trofaste klippe? Vel, menn raper mer høylydt enn damer, om ikke annet.

Kjønnsroller og identitet drar deg i ermet og maser om å snakke med deg. Dette gjør de ganske godt gjennom rollen til Kristoffer Hivju, som fungerer som en amatørkrisepsykolog for Tomas. Han gjør alt han kan for å gjenopprette manndommen til Tomas. Samtidig blir hans egen identitet satt på prøve, for moderne maskulinitet har visst aldri vært skjørere. En mors rolle i en familie og eget liv blir også debattert. Dette tar ikke like stor plass, ettersom damene klarer å holde seg mer i skinnet.

Denna skildringa av kjønnsrollene er i seg selv ikke original eller unik. Likevel er forholdene rundt så personlige og personene involvert så sårbare at det blir interessant.

Barna kastes inn i en klassisk separasjonsangst-situasjon. Likevel forholder de seg rasjonelle til det hele og fremstår som mer fornuftige enn mor og far. Godt jobba av både skuespillere og alle andre.

Filmen er nøktern i estetikk. Ett eneste musikkstykke går igjen og igjen som kontrast til ingenting. Man skvetter nærmest. Ellers er snø et populært motiv som fungerer som en ryddig overflate å dekonstruere en rotete maskulinitet på.

Det største aberet er at det hele er litt vel kleint. Filmen er ganske original, men enkelte scener hadde likevel fungert glimrende som parodier på moderne realisme. Tidvis barokk realisme. Det skal dog sies at det går en syltynn linje mellom kleinhet og ærlighet.

Regissør Ruben Östlund kunne godt ha balansert litt bedre på den.