3
Klissete sci-fi

Tittel:
The Host
Sjanger:
Alien, Romantikk, Science fiction
Varighet:
2 t. 5 min
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Saoirse Ronan
  • Max Irons
  • Jake Abel
  • William Hurt
  • Diane Kruger
  • Chandler Canterbury
  • Frances Fisher
Regissør:
Andrew Niccol

Nok en Stephenie Meyer-bok er blitt film. Men “The Host” kommer på langt nær til å bli like populær som Twilight-franchisen.

Handlingen er satt i nær fremtid, der jorda er okkupert av en utenomjordisk rase som bor i menneskekropper. Tenåringsjenta Melanie Stryder er en av få mennesker som fortsatt har kontroll over sin egen kropp, men blir fanget og blir okkupert av en “sjel”, som kaller seg for Wanderer (Wanda). Men Melanie er ikke død, og kjemper innenfra mot at de såkalte søkerne skal finne hennes nærmeste familie.

Saoirse Ronan er kanskje en av Hollywoods mest talentfulle kvinnelige skuespillere, og klarer delvis å gripe tak i rollen som den besatte Melanie, som blir involvert i et trekantdrama med komplikasjoner (også kjent som “Meyer-metoden”).

Regissør Andrew Niccol har altså sitt å stri med allerede før filmen, men klarer innledningsvis å skape en forventning om en større kamp mellom de gjenværende menneskene og de utenomjordiske sjelene.

Men når jakten settes i gang mangler det hele litt spenning og brodd. Søkerne, ledet av en standhaftig Diane Kruger, er rett og slett ikke slemme nok og gir opp litt for enkelt. Filmen har liksom ikke noe klimaks. Alt føles for enkelt.

Det er tydelig at det skal komme oppfølgere, men publikum må kunne forvente at en sci-fi-film har en spenningskurve som ikke dabber av etter de første tre kvarterene.

Samtidig er det mye rare rollefigurer ute og går i det lille samfunnet Melanie/Wanderer etter hvert finner. William Hurt er god i rollen som Melanies onkel Jeb, mens også Melanies lillebror Jamie er en likandes og viktig rollefigur. Deretter får vi en samling av collegegutter i rollene som henholdsvis Melanies kjæreste (Max Irons), Wanderers nye flamme (Jake Abel) og hans bad-boy/kjip tøffingbror (Boyd Holbrook).

At to nylig post-pubertale gutter er forelsket i den samme kroppen burde borge for konflikter og ondt blod, men gutta er merkverdig forståelsesfulle når alt kommer til alt. Og det karakteriserer kanskje filmen litt – her kunne det meste blitt dratt et eller to hakk lengre, så vi ikke hadde sittet igjen med et litt kjedelig, klissete sluttprodukt.

Share Button