3
Klorer ikke like godt fra seg lenger

Tittel:
Logan: The Wolverine
Sjanger:
Action
Varighet:
2 t. 17 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Hugh Jackman
  • Dafne Keen
  • Patrick Stewart
  • Stephen Merchant
  • Boyd Holbrook
Regissør:
James Mangold

Wolverines siste film er en ulv i fåreklær.

“Logan” er solgt inn som avskjeden Hugh Jackman fortjener etter 17 år og ni stadig mindre interessante filmopptredener som super-mutanten Wolverine: En lavmælt, dyster og dramatisk actionfilm–mettet med blodet og volden fansen sårt har savnet fra tegneserie-utgaven av karakteren. Attpåtil har “Logan” hentet en god porsjon inspirasjon fra den mest avholdte Wolverine-tegneserien av dem alle, fremtidsdystopien “Old Man Logan”. Du skal med andre ord stå tidlig opp for å matche “Logan” i offentlig publikumsfrieri. Så er det det med å holde hva man lover. For utover voldspornografien fansen har siklet etter, er ikke “Logan” stort mer enn den samme gamle “X-Men”-filmen vi har sett og gått lei av så mange ganger før.

Året er 2029, og det er av årsaker filmen ikke tar seg bryet med å forklare ikke blitt født en mutant på 25 år. Logan har som følge av denne mutant-vasektomien mistet sin udødelighet, og lagt alter egoet Wolverine på hylla. Han er limousinsjåfør av yrke, og sykepleier for den døende mutantfilantropen Charles “Professor X” Xavier på fritiden. Superheltpensjonistene blir imidlertid kastet ut i heltedåden igjen når den unge mutantjenta Laura plutselig gjør seg til kjenne–selvfølgelig med jagende skurker hakk i hæl. Logan, Laura og Professor X legger flukten mot et ryktet tilfluktssted for mutanter.

Om du har sett én “X-Men”-film tidligere, innser du at nøkkelingrediensene her er hentet fra samme gamle kjøkkenskap: Mutanter jages på grunn av sin annerledeshet, og en motvillig Logan tvinges til å gjøre det rette fordi kullklumpen han kaller et hjerte skjuler en moralsk ryggrad av førsteklasses karat. Forskjellen er selvfølgelig at Logans manke og legejournal ser betydelig gråere ut enn de pleide, og at den en gang så handlekraftige Professor X nå sitter i rullestol og babler nonsens i stedet for moralretorikk. Det gjør imidlertid fint lite for den svake historiefortellingen som har vært et vedvarende syndrom ved de fleste “X-Men”-filmene til nå.

Deriblant hviler det meste av spenningen på Logan og professor X’s dødelighet, og mangelen på X-babyer. To fenomen filmen ikke er i nærheten av å forklare årsaken til, men ber publikum akseptere – på tross av at serieinnslagene tidligere har vist en langt mer harmonisk framtidsvisjon for mutantheltene.

Mer fundamentalt galt er det at “Logan” lover og viser store hendelser i “X-Men”-kronologien den ikke er i nærheten av å rettferdiggjøre. Monumentale hendelser skjer med både karakterer og universet som helhet, men framstilles aldri like viktige som de i teorien er. En hel del er hektet på en anonym filmmusikk – som i tidligere “X-Men” har hatt oppdraget med å veie opp for manglende emosjonell resonans i manuset.

Verst er det at voldsorgiene, som jo endelig blir levert i tegneseriens blodsprutende glans, er noen av seriens dårligst koreograferte hittil. Intensiteten og dramatikken i kampscenene melder sykefravær. Hugh Jackman og Patrick Stewart gjør i det minste sine beste tolkninger av rollene som gjorde de til allemannseie, men de to gigantene hadde fortjent en langt bedre avskjed enn “Logan” leverer.

Share Button