5
Knallsterk norsk debut

Tittel:
Søvngjengeren
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 32 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Gitte Witt
  • Brady Corbet
  • Christopher Abbott
  • Stephanie Ellis
Regissør:
Mona Fastvold

Dette er en film jeg har mer lyst til å analysere enn å anmelde.

Kaia (Gitte Witt) er i gang med å pusse opp det forfalne, men storslåtte barndomshjemmet sitt, sammen med sin kjæreste Andrew (Christopher Abbott). Midt på natten dukker hennes forkomne søster Christine (Stephanie Ellis) opp, og hun har med seg barn i magen, forlovelsesring, plenty av nevroser og psykoser, og et begjær etter å nøste opp i gamle følelser og vonde minner.

Den noe arrogante, men empatiske forloveden Ira (Brady Corbet) blir kontaktet, og i det han bestiger dørterskelen er det etablert et kammerspill som ikke lar seg løse før voldsomme oppgjør har blitt tatt med alt det karakterene bærer på.

Først og fremst må jeg applaudere den genuint ubehagelige stemningen Mona Fastvold klarer å spinne. Lyddesignet er virkelig skremmende, og de små tilsynelatende ubetydelige scenene som ligger krydret over verket, får en til å nærmest aktivt søke tegn til fiendtlighet, og vri seg ekstra når de åpenbarer seg.

Også i dialogtunge scener gjør Fastvold det litt annerledes, og foretrekker ofte å filme den som lytter fremfor den som snakker. Effekten er en ekkel frustrasjon over å nesten miste tråden i samtaler man føler det er livsviktig å følge med på, og det gjør i sin tur at situasjonen kryper enda lenger under huden på deg.

Skuespillet er mer enn dugelig også, men det kan virke som om de engelsktalende herrene har litt problemer med å spille rundt den tykke skandinaviske aksenten til Gittes karakter.

Til slutt lander det hele noen favner bak mesterne med en åpenbaring som antakelig var bedre omtenkt enn den var levert. Mysteriet må skamfullt reise seg opp og fjerne en tyngdeskive fra vektstanga si etter at det hele plumper ut litt ex machina.

Denne anmeldelsen blir fattig på vitser, for det er dessverre lite materiale i å ønske en lovende regissørdebutant lykke til videre. “Søvngjengeren” er et glimrende drama i seg selv, og tross små ujevnheter i overflaten, er norsk film meget rikere etter dette bidraget.

Share Button