5
Kontroversiell, men slående vakker

Tittel:
Kon-Tiki
Sjanger:
Biografi, Drama, Eventyr
Varighet:
1 t. 58 min.
Aldersgrense:
7
Skuespillere:
  • Pål Sverre Valheim Hagen
  • Anders Baasmo Christiansen
  • Jakob Oftebro
  • Odd Magnus Williamson
  • Agnes Kittelsen
  • Tobias Santelmann
  • Gustaf Skarsgård
Regissør:
Joachim Rønning, Espen Sandberg

“Det blir sikkert Pål Sverre Valheim Hagen,” sa jeg like før offentliggjøringen av hvem som skulle få Thor Heyerdahl-rollen. Jeg fikk rett, men … er han den rette mannen?

Denne uka kommer den – “Kon-Tiki” – filmen vi nordmenn har gledet oss til siden regikompisene Joachim Rønning og Espen Sandberg ble satt på saken for nokså lenge siden. Og jeg sier det først som sist: Jeg er jammen glad Norge har et par-tre regissører som omfavner Hollywood-knep. Og i samme åndedrag: Det er disse som har mest suksess.

Sandberg og Rønning har nærmet seg Hollywood enda litt mer siden “Max Manus”, og dette er tydelig understreket med Johan Söderqvists soundtrack. Noen vil kanskje kalle det pompøst, andre vil muligens strekke seg til pretensiøst, men – jeg mener det treffer. Dette var jo ikke akkurat en 2000-meter på romaskin på Sats Ila – det var en oppsmuldrende balsaflåte med seks livredde menn og en 8000 kilometer lang reise med lite variert sjøutsikt. Det er lov å dra på med fioliner da.

Og der tok vi egentlig handlingen i et jafs. Ytterligere utbroderinger kan bestå av formålet: Thor Heyerdahl ønsket å bevise overfor verden at Polynesia ble bosatt fra øst, altså fra Sør-Amerika – ikke Asia, som alle andre har ment. Og dermed måtte han gjøre som inkaindianerne – bygge en flåte, og drive over Stillehavet. Han testet teorien.

Et enestående utgangspunkt for en film – ingen tvil om det. Flere forskjellige personligheter “fanget” innefor få kvadratmeter, blikkstille vann, stormende vann, og i ny og ne en av Guds vakre skapninger. Og vakre er dem, for animasjonscrewet har gjort en glimrende jobb. Og generelt er “Kon-Tiki” teknisk godt gjennomført, med kun noen få scener som unntak. New York ser blant annet mest ut som et maleri, og det er ikke helt heldig.

Når vi først er inne på uheldige utfall ved filmen – vi kommer ikke unna Herman Watzingers tiltuklede figur. Rønning og Sandberg har høstet voldsom kritikk etter at de tok seg kunstneriske friheter med en av karakterene. Jeg forstår begge parter i saken, men at filmskaperne ikke visste at Watzingers døtre fantes – ja, det grenser vel mot utilgivelig. Sett bort ifra det er Herman Watzinger (Anders Baasmo Christiansen) filmens beste og mest interessante karakter. Ikke bare fordi han fysisk sett skiller seg litt ut fra de andre – han er også den figuren som er enklest å relatere seg til. Jeg kjenner hans frykt nærmest som om det var min egen. Og det er sjelden jeg gjør når jeg ser film. Han er en svært god løsning på regiguttas problem hva gjelder framdrift.

Ved siden av Watzingers frykt treffer også actionsekvensene veldig bra. Litt rotete og uoversiktlig formidling noen ganger, men det fremmer jo gjerne dramatikken. En større utfordring er det å lage et oversiktlig bilde av voldsom dramatikk samtidig som den er troverdig, og skaper neglbiting blant publikum. Sånn sett er “Kon-Tiki”-løsningen, lik mange andres, en finfin løsning på det.

Og så tilbake til inngangsspørsmålet: Er Pål Sverre Valheim Hagen rette mannen til å spille Thor Heyerdahl?

Ja.