5
Kråkeunge med svalestup

Tittel:
Kråkeungen
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 21 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Rick Lens
  • Loek Peters
  • Susan Radder
Regissør:
Boudewijn Koole

En levende kråke i en hovedrolle er ikke hverdagskost. Etter denne prestasjonen får den kanskje flere roller?

En 10-år gammel gutt, Jojo (Rick Lens), har det ikke lett i livet. Faren overser ham, kjefter og slår, og er generelt mye borte. Moren er ikke der. Men den dagen Jojo finner en kråkeunge oppstår et unikt forhold som får livet hans på rett kjøl igjen.

Og med en slik historie skjønner man lett at det er noen store utfordringer her. En ung gutt bærer en hovedrolle på sine skuldre, og attpåtil er hans motspiller en kråke. Derfor er det desto mer imponerende at det funker så flott som det gjør. Rick Lens er en åpenbaring i hovedrollen – i en rolle hvor han tar seg mer av en kråkeunge enn sine egne foreldre tar seg av ham. Voksent gjort, altså.

Som en ren oppvekstskildring er “Kråkeungen” sterk og setter dype spor. Ikke at det er veldig lett å relatere seg til den situasjonen som unge Jojo befinner seg i, men det er mulig å forstå hva som putrer og koker i hodet på et ungt sinn. Man har jo vært der en gang. Og det er også her hvor manuset viser sin styrke. Ikke bare er det mye spenn og kraft i dialogen, men det er også mye som skjer når det ikke er et eneste ord som blir sagt.

Det er likevel ikke den sterkeste og mest innflytelsesrike filmen med et tema som dette. Det er spennende å se hvordan Jojo vokser og utfordrer med kråkeungen ved sin side, og fraværet til faren sørger for en god avslutning på filmen. Det man fort savner er et dypere dykk i forholdet som Jojo skaper med en jente fra vannpololaget, og man skulle gjerne sett mer av farens uttrykk i enkelte scener. Regissør Boudewijn Koole gjør noen grep som gjør at vi innimellom bare ser føttene til sønnen og faren under en krangel, og hadde man sett farens ansikt ville man kanskje forstått mer av hans tanker om situasjonene som gjør ham så sint.

Litt flisespikkeri, kanskje? Det handler jo tross alt om gutten og forholdet til kråkeungen han finner. Og akkurat der stråler filmen.

For øvrig er det også deilig å se en film som ikke varer altfor lenge, men som tar godt vare på hvert eneste sekund den får lov til å vise seg frem. Det er ikke ett sekund som virker overflødig, og det sørger for en tettpakket og kompakt filmopplevelse.