1
Kun for den mest masochistiske fansen

Tittel:
Entourage
Sjanger:
Drama, Komedie
Varighet:
1 t 44 min
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Adrian Grenier
  • Jeremy Piven
  • Kevin Connolly
  • Jerry Ferrara
  • Kevin Dillon
  • Cameos som ikke har noe å si for plottet
Regissør:
Doug Ellin

På et tidspunkt roper publikummet i filmen: “Where is the film?” Etter 1 time og 44 minutter med Entourage-douchene kan jeg ikke la være å undre på det samme.

“Entourage” appellerer til fansen ved å velge seriens favoritthistorie, Vince har laget en ny film og alle er usikre på om den blir en hit eller flopp. Er dette slutten på Vinces karriere? Tvisten denne gang er at nå har Vince regissert den selv, så det er ikke den samme Aquaman/Medellin/Smokejumpers/Queens Boulevard-fortellingen igjen, det er helt annerledes nå! 

Filmens største problem er forøvrig det samme som seriens.  Det er ingen utvikling, hverken plott- eller karaktermessig. Jeg kan tilgi mangel på rene plottelementer, da kvalitetsserienes styrke ofte ligger i karakterarbeidet. Utrolig nok er det lite dybde å finne i “Entourages” hovedkarakterer selv etter 8 sesonger og nå en film. Filmen er så redd for å gjøre noe nytt eller annerledes, at den nullstiller den lille karakterutviklingen som fant sted i seriens siste episode.  Karakterene har med andre ord ikke forandret seg nevneverdig mellom sesong 3 og 8. Det er faktisk imponerende på, en grusom måte, at de har holdt seg statiske så lenge.

Noen må fortelle Doug Ellin og gjengen bak at bare fordi du filmer noe i Cinemascope så betyr ikke det at TV-serien din plutselig blir en film. “Entourage” ser helt normal ut på overflaten, kameraarbeidet er ok, skuespillerne helt habile. Det ser og føles som en helt vanlig film, helt til den nærmer seg halvtime-punktet og du kommer på hvor latterlig lite som har skjedd, og slik fortsetter det resten av filmen. Den er fullstendig tappet for narrativt driv og karakterskildring. Den er bare et vakuum, og et kjedelig et sådan. Filmens struktur er like løs og slapp som Turtles kroppsfysikk i de første sesongene. Det føles som tre episoder amatørmessig klippet sammen. Å se alt samtidig gjør en bare oppmerksom på hvor lite filmatisk filmen er. Filmens tempo blir rar og treg siden du merker tv-episode-effekten 30 minutter inn i filmen og egentlig er klar til å forlate salen.

Det er veldig lite underholdning å finne her. Alle filmens “vitser” er i beste fall resirkulert, ergo de samme vitsene du har hørt før. “Turtle er ikke feit lenger, så da gjør vi bare narr av at han pleide å være feit.” “Drama er fortsatt en suksessløs taper, da kan vi kødde med at han er en taper” og min favoritt “Nå er Ari sinna, så han banner og holder mobilen sin veldig hardt mens han ber Lloyd stikke noe opp rumpa fordi Lloyd er homofil”. Det var gøy første gang, det er ikke gøy 59. gang.

Det eneste jeg kan digge litt med denne stygge, sjelløse filmen er dens forakt for både filmmediet, publikummet og fansen. På et tidspunkt sier faktisk noen “Jeg har en ide for en ny film. Hva med en film om deres liv, gutta? Eller kanskje en tv-serie?”. Noe Ari responderer med “Thats the stupidest fucking idea I’ve ever heard”. Sikkert ment som en vits, men sannheten i sitatet kan ikke fornektes. Det er dette man vanligvis ville kalt underliggende tema. Med andre ord “Entourage” hater deg og dine like mye som jeg hater “Entourage”. Men de tar gjerne penga dine.

Jeg vet det er mange fans der ute som har gledet seg til å se Vince og gjengen igjen, men jeg tror de selv innerst inne skjønner at dette ikke holder mål. Dette er bare for den mest hardbarkede masochistiske fansen.