3
Lang og slapp

Tittel:
Nymphomaniac
Sjanger:
Drama, Romantikk
Varighet:
4 t. 5 min.
Aldersgrense:
18
Skuespillere:
  • Charlotte Gainsbourg
  • Stellan Skarsgård
  • Shia LaBeouf
  • Jamie Bell
  • Christian Slater
  • Connie Nielsen
  • Willem Dafoe
  • Uma Thurman
  • Udo Kier
  • Stacy Martin
Regissør:
Lars von Trier

Vanligvis bryr jeg meg ikke så mye om historien når jeg ser pornofilm. Sånn var det med “Nymphomaniac” også.

Joe (Charlotte Gainsbourg) blir funnet bevisstløs i en bakgate av den omtenksomme Seligman (Stellan Skarsgård), som tar henne med hjem på en kopp te og en prat. Men det er alt eller ingenting med Joe, og de neste fire timene er viet til hennes livshistorie. Eller snarere underlivshistorie.

For Joe har alltid vært manisk opptatt av seksuell tilfredsstillelse, og dette møtet med en aseksuell hobbyfilosof bringer frem noen festlige perspektiv og en mengde mer eller mindre troverdige sammenlikninger mellom sex og diverse Wikipedia-artikler von Trier nylig har lest.

I filmen er faktatrippene verktøyet Seligman-karakteren bruker til å orientere seg, når den kjødelige historien tar vendinger han sliter med å forstå. Mange vil nok si at de virker tvungne og uinspirerte, men det er en teatralsk slags “Sofies verden”-vibe over det hele, og selv om du skulle mislike “Nymphomaniac” fra ende til annen, har du i hvert fall lært litt om Bach, fluefiske og den øst-romerske kirken før du går ut.

En vanlig film er nitti minutter lang, men man pleier å gi litt rom hvis det er ekstra storslagent. Lars von Trier ser naturligvis en slik vane som en utfordring, og leverer motvillig fra seg denne firetimersversjonen til kinogjengerne, påklistret en advarsel om at dette ikke er en klipp han selv vil vedkjenne seg. Jeg har altså ikke sett von Triers film. Den kommer i februar, med en tidskode på rundt 5 timer og 30 minutter. Jeg kan ikke si noe om den. Det jeg kan fortelle deg, er at 4 timer allerede er for mye.

Joda, mange enkeltscener står med glans. Uma Thurmans passivaggressive inntog i Joes pulebule er intet mindre enn utsøkt, men også orgelsekvensen, den underfundige sagaen om torpedobransjen, og mye av historien rundt Joes forhold til sin far (Christian Slater) er en fryd å bevitne.

Men symbolikken er like dyp som den grunne enden av barnebassenget i Lilleputtland, og manuset er så klossete at det når som helst kan bli saksøkt av Lego. Enda verre er det hvor dårlig det hele henger sammen! Vi kan selvfølgelig velge å la tvilen komme von Trier til gode, siden dette tross alt ikke er hans klipp, men fra det jeg har sett trenger denne filmen en real stuss med grovsaksa, ikke ytterligere nitti minutter keivhendt tetris med råmaterialet.

Om “Nymphomaniac” er verdt billettpengene og tiden det tar, er vanskelig å si. Hvis du har problemer med å uttale ordet “nei”. Jeg anbefaler heller “Back Door Sluts 9”.

Share Button