3
Langt fra “magnificent”

Tittel:
The Magnificent Seven
Sjanger:
Action, Western
Varighet:
2 t. 12 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Denzel Washington
  • Chris Pratt
  • Ethan Hawke
  • Vincent D'Onofrio
  • Haley Bennett
Regissør:
Antoine Fuqua

Sukk, det var nesten.

Med “Training Day”-regissør Antoine Fuqua bak kameraet, og folk som Denzel Washington, Ethan Hawke og Chris Pratt foran, skulle “The Magnificent Seven” være den første remaken som faktisk skulle være originalen maken.

Eller, “originalen”. 1960-filmen var også en nyinnspilling, eller amerikanisering om du vil, av Akira Kurosawas “Seven Samurai” fra 1954. Klart, det meste får klassikerstatus når man har Steve McQueen på laget.

Uansett: Denzel Washington spiller dusørjegeren Sam Chisolm, som blir hyret inn til å redde byen Rose Creek fra mine-mogulen Bartholomew Bogue, som styrer samfunnet med jernhånd.

Til det trenger han et par hjelpende hender. Eller sju par, for å være nøyaktig. Med revolvere i. Dette er tross alt den ville vesten.

“The Magnificent Seven” er som sagt farlig nære å være en severdig gjenfortelling av en historie du har sett før. Men selvfølgelig, tradisjoner er til for å følges. Slik “Clash of the Titans” (2010), “Robocop” (2014) og den nå tre uker gamle radbrekkingen av “Ben-Hur” før den, er “The Magnificent Seven” nok en nyinnspilling fra 2000-tallet som skreller en god og nyansert historie ned til to timers tidsfordriv.

Selvfølgelig med en god porsjon kunstnerisk frihet hva gjelder historie og handling. Skurken må i 2016-utgaven selvfølgelig være et vandrende symbol på vestlig korrupsjon og kapitalisme, mens det i 1960-versjonen holdt at han var en generelt fæl fyr. Men OK: Det kunne funket, om normalt solide Peter Sarsgaard hadde fått mer enn tre scener å boltre seg på.

Denzel Washington, Pratt og Hawke er i likhet med Sarsgaard også strålende folk å ha foran kameraet, men selv ikke de klarer å leke uten leketøy. Karakterene er helt latterlig endimensjonale, og gis verken motivasjon, kompleksitet eller kjemi nok til å fungere verken hver for seg eller som enhet. Det sier sitt om hva Fuqua har ønsket å fortelle når han bruker en drøy time på introduksjonen av rundt 11 sentrale karakterer, og den resterende timen på det avgjørende slaget. Folk faller som fluer, men sannsynligheten er liten for at noen blant publikum vil føle seg som pårørende. Til det bryr man seg for lite.

Og da er det ikke mye igjen å hente. Hele appellen ved originalen var de sju strålende cowboyene, og at de mot alle odds og egne personlighetstrekk bestemte seg for å beskytte en liten landsby. Det samme gjør de her, forskjellen er bare at vi i 1960 forsto hvorfor. Utrolig frustrerende, for ellers fungerer det meste.

“The Magnificent Seven” har gode ting i sikte, men ender med å skyte løsskudd. Slik det vanligvis er når klassikere nyinnspilles. Ikke at Hollywood kommer til å gi seg. Et av regissør Fuquas neste prosjekt er visstnok en nyinnspilling av “Scarface”. Sukk. Hvorfor er film den eneste kunstformen der mesterverkene ikke får være i fred? Hvorfor ikke bare male “Skrik” på nytt når vi først er i gang?