5
Lar du deg forvirre av denne?

Tittel:
Looper
Sjanger:
Action, Thriller, Science fiction
Varighet:
1 t. 58 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Joseph Gordon-Levitt
  • Bruce Willis
  • Emily Blunt
  • Paul Dano
  • Jeff Daniels
Regissør:
Rian Johnson

Mye god science fiction lages rundt en enkel påstand og filmuniversets teorier om hvilke konsekvenser det ville hatt.

Hva om verden egentlig er et dataprogram? Hva om roboter var allemannseie? Hva om man kan gå inn i drømmer og stjele folks tanker? Dette er konsepter som krever en del arbeid fra seeren, fordi moroa kommer når du ser en helt vanlig hendelse i dagliglivet bety så mye mer i universet på skjermen.

En slik scene forekommer i tidsreisefilmen “Looper” – når unge Joe (Joseph Gordon-Levitt) og gamle Joe (Bruce Willis) setter seg ned på en amerikansk diner, bestiller mat og ser på hverandre. Det sier litt når dette er noe av det tøffeste som skjer i en film som ellers har så knallsterk action.

Mantraet i “Looper” er at tidsreiser enda ikke er oppfunnet, men vil være det om tredve år. Og siden det er så vanskelig å kvitte seg med lik i fremtiden (med unntak av kona til Bruce Willis av en eller annen grunn?), sender kriminelle organisasjoner sine plager tilbake i tid slik at såkalte loopers kan ta seg av dem der for en pen slump med penger. Haken er at looperne på et tidspunkt vil være nødt til å ekspedere seg selv, slik at løkken er sluttet.

Dette konseptet er dritteit og fullt av hull, og forresten kan noen telekinese. For noe rot, sier du kanskje. Bare se videre, du kan ta mitt ord på at dette likevel er en klassiker!

For snart begynner håndverket i filmen å skinne gjennom. År 2044 slik det skildres i Rian Johnsons visjon, er et ekstremt spennende og troverdig bakteppe for historien. Økonomien har gått i dass; fattigdom er utbredt, men ikke helt postapokalyptisk. Mobilene er små glassbrikker, svevesyklene er upålitelige, dop er gøy, våpen nødvendige.

Midt i all denne ubehagelige, men svært subtile samfunnskritikken, iscenesettes et drama som elegant tar for seg mye dypere temaer. Det har å gjøre med omsorgssvikt – ikke bare hos hovedpersonene som har blitt forlatt, forlot eller kan komme til å forlate – men også hos sidekarakterer: en prostituert som har en ung sønn å ta vare på, en revolvermann som bare ønsker å gjøre sin provisoriske far stolt, og en ung looper som ber inderlig om hjelp av sin ad hoc storebror. Det handler også om skjebne, det å innse at en idé har blitt en besettelse, og gjøre noe med det før det går for langt.

“Looper” er et epos med dramatisk tyngde. Manus, skuespillerprestasjoner, musikk og klipping er etter min mening bortimot feilfritt, og spenningskurven er upåklagelig tilpasset hvor forvirret du til enhver tid føler deg. Frampekene ligger kanskje litt for tett, så jeg ble egentlig aldri overrasket over noen av vendepunktene, og noen ganger forsøker filmen å villede oss med løse tråder (for eksempel Joes ønske om å dra til Frankrike, som blir hengende som uspist frukt).

Min konklusjon er at “Looper” tangerer filmer som “Inception”, “The Matrix” og “Blade Runner” i både utførelse og dybde; et premieeksempel på hvor bra noe kan gjøres når grunnideen er mer eller mindre ræva.