4
Lave smell

Tittel:
Louder Than Bombs
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 49 min.
Aldersgrense:
12
Skuespillere:
  • Isabelle Huppert
  • Gabriel Bryne
  • Jesse Eisenberg
  • Devin Druid
  • Rachel Brosnahan
Regissør:
Joachim Trier

Ny, smakfull affære fra Joachim Trier.

“Louder Than Bombs” forteller historien om krigsfotografen Isabelle Reeds (Isabelle Huppert) etterlatte. Historien begynner noen år etter at hun døde i en kollisjon og viser hvordan familien fremdeles sliter med å snakke med hverandre og forsøker å takle å leve uten henne.

Det er først når Isabelle skal hedres med en utstilling og en forberedende artikkel at Gene (Gabriel Bryne), far i familien, virkelig blir nødt til å ta opp morens død med sin yngste sønn Conrad (Devin Druid). Forfatteren bak artikkelen om Isabelle er en gammel kollega av henne, som helst vil skrive om det som faktisk skjedde: Kollisjonen var ikke noen ulykke, men et resultat av Isabelles depresjon.

Eldstesønnen og den nybakte faren Jonah (Jesse Eisenberg) kommer tilbake til barndomshjemmet for å hjelpe til med å finne fotografier til utstillingen fra morens samling. Han er allerede klar over omstendighetene rundt morens død, og blir sint når Gene forklarer at han planlegger å fortelle hva som skjedde til Conrad. Tanken bak gjenforeningen var at de skulle komme nærmere, men etter kort tid glir de enda lenger fra hverandre.

I fokus står det tre veldig menneskelige karakterer. Karakterer vi alle sikkert kan gjenkjenne fra egne liv, som gjør menneskelige og teite valg og som fantaserer og tenker på en måte vi lett kan relatere oss til.

Joachim Trier har gjort en strålende jobb med manuset, som er ektefølt, poetisk og presist. Bit for bit blir vi kjent med hvordan hver av karakterene forholder seg til Isabelles død og hverandre ved at vi hopper fra den ene til den andres synspunkt. De små konfliktene hver av karakterene har, blir også fint flettet sammen med resten av plottet, og tilfører en større dybde.

Men “Louder Than Bombs” blir fort litt monoton og klarer likevel ikke helt å engasjere – akkurat som karakterenes innesluttede sorg føles den litt stagnert. Selv om filmen er fin, poetisk og leker med form på ypperlig vis, smeller den ikke så høyt som en kanskje skulle forvente av tittelen. Ingen slag i magen, ingen tårer i øyekroken, ingen form for rystelse. Det er en vakker skildring av etterdønningene av å ha mistet noen, men det føles også litt som om filmen bare er. Og noen ganger er det virkelig fint, men det gjør også sitt til at filmen aldri når helt frem til oss.

Til tross for dette har Trier nok en gang vært modig med valg av emne. Det er et vanskelig tema å begi seg ut på, men Trier har utført det hele på en smakfull måte. Han smeller bare aldri helt til.