Lavkulturelle kinogjengere

Tidligere denne uka gikk det en debatt i Aftenposten om hvor lavkulturelle det norske publikummet er. Vi drar visst ikke på teater. Operaen er bare til pynt. Vi drar bare på kino.

Myndighetene bruker utallige ressurser for å gjøre oss mer kulturelle, men pengene har vist seg å være delvis bortkasta. Det er hvermannsens skyld, argumenterer kultureliten. Vi er ikke kompetente nok til å forstå høykulturelle uttykk. Vi, mannen og dama i gata, må se til Sentral-Europa og rette oss etter dem. Det er vårt ansvar.

Ifølge Kristin Valla, redaktør for Aftenpostens kulturmagasin “K”, er det enhver borgers ansvar å være danna. Og danna blir man ved å ikke bare dra på teater og opera, men ved å forstå det. Hun mener dermed at teateret og operaen skiller seg fra enhver annen kommersiell institusjon: De skal ikke selge forbrukeren det han vil ha – forbrukeren skal kjøpe det institusjonen har å selge ham. Attpåtil krever dette kjøpet forarbeid. “Det krever en viss anstrengelse”, som Valla så ydmykt uttrykker det.

Debatten har unngått å svare på et ganske aktuelt spørsmål i denne sammenheng: Evner ikke en kinofilm å tilegne seeren danning i like stor grad som et teaterstykke? Spørsmålet krever naturligvis en klar definisjon av danning, og det er jo vanskelig nok i seg selv.

Selv er jeg usikker på hva man legger i ordet danning. Men det virker som at en ganske nøyaktig definisjon kan være “den egenskapen man iakttar ved regelmessig å se og forstå teaterstykker”. I så fall kan man også spørre seg selv: Er danning strengt tatt nødvendig?

Statistisk ser det ut til at danning vil øke inntektene dine med minst 50 prosent. Årsakssammenhengen er dog tvilsom.

Share Button