3
Lavmælte sjeler

Tittel:
Sorte sjeler
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 43 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Fabrizio Ferracane
  • Peppino Mazzotta
  • Marco Leonardi
  • Giuseppe Fumo
Regissør:
Francesco Munzi

Velspilt og lavmælt, men dessverre litt for lavmælt.

Luciano er en enkel mann. Han har fulgt i sin fars fotspor og lever et enkelt liv som sauegjeter hjemme i landsbygda. Hans to brødre Rocco og Luigi bor i Milano, og lever livet som mafiastorkarer. De har alt de kan ønske seg av rikdom og materielle goder. Luciano ønsker ingen del av brødrenes mafiavirksomhet. Hans sønn Leo fristes derimot veldig av det overdådige livet Rocco og Luigi lever og ønsker å ta del i det. Dette skaper selvsagt gnisninger mellom far og sønn. Rocco og Luigi ser seg nødt til returnere til landsbygda, når en av Leos dumdristige handlinger truer med å sette i gang en krig mellom de lokale mafiafamiliene.

Selv om det kan høres ut som Scorsese eller Coppola-light, er tilnærmingen mer lik Matteo Garrones “Gomorrah” enn noen av de førstnevnte. Dette er ikke den velkledde og romantiserte amerikanske mafiaen, men heller en skitten joggebukse-kledd “lavmafia”. Den verden “Sorte sjeler” presenterer er aldri vakker, alt er naturalistisk og skittent og det er lite glamour å spore her.

Men den skitten-realistiske følelsen som filmen så veldig gjerne vil oppnå, saboteres ofte av det vakre fotoarbeidet. Misforstå meg rett – filmens fotoarbeid er virkelig flott, men det er ofte så flott at det går på bekostning av filmens tone og stemning. Det kontrastfylte og fargesterke fotoet minner veldig om det man ser fra glossy storfilmer. Det fungerer til dels i scenene som foregår innendørs med lite og dunkel belysning, men med en gang filmen utspiller seg i friluft blir det litt for fargesterkt og glossy. Det blir en dissonans mellom det man blir presentert og hvordan det presenteres som trekker en ut fra filmen. Fotoet sømmer ikke filmens stemning og ender ofte opp med å ta fokuset vekk fra det lavmælte dramaet som utspiller seg på lerretet.

“Sorte sjeler” verdsetter stemning og karakterens indre sinnstilstand mer enn plott og dialog. Den formidler for så vidt begge deler akseptabelt nok, men man sitter ofte og føler på at denne filmen iblant blir for introspektiv for sitt eget beste. Dette er på mange måter en gresk tragedie, men filmens stil og tone er veldig nøktern og naturalistisk. Det er lite spor av dens melodramatiske røtter. Og det er greit nok, enhver regissør må selv velge hva sin film skal formidle og hvordan. Samtidig kan man ikke la være å føle at “Sorte sjeler” burde engasjere mer enn den gjør, og det føles som et resultat av dens introspektive natur.

Den lavmælte og subtile tilnærmingen ender opp med å frarøve filmen en god del slagkraft. Noe man igjen merker veldig godt de gangene filmen velger å omfavne dens melodramatiske røtter og virkelig go all out. “Sorte sjeler” er en film som i blant nærmer seg storhet, men aldri helt når den.