4
Leve proletariatet

Tittel:
Svenskjævel
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 37 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Henrik Rafaelsen
  • Petronella Barker
  • Kyrre Hellum
  • Bianca Kronlöf
  • Mona Kristiansen
Regissør:
Ronnie Sandahl

De har kanskje ikke sans for musikk, men film har svenskene ganske god greie på.

Helt siden 2011 har den svenske forfatter-hipsteren Ronnie Sandahl brent inne med ideen om å lage film om “partysvenskenes” liv og virke. Hvem er de, disse menneskene bak baren på Egon?

For de fleste ville dette vært dokumentarmat. Sandahl har tatt seg bryet med å lage spillefilm.

Vi møter 23 år gamle Dino. Med brukket arm og bakrus loffer hun, som så mange andre av sine landsmenn, rundt Oslos gater og vikarkontorer, i håp om lønnet arbeid. En tidsinvestering med dårlig avkastning, helt til hun blir antatt som barnevakt av norske Steffen – restauranteier, bedratt ektemann og selve prototypen på øvre middelklasse. Og tror du ikke at en fattig svenske var akkurat det som skulle til for å få Steffens enebolig på Nordstrand tilbake i balanse?

Om du tror “Svenskjævel” snakker om nordmenns hånlige eierforhold til vår nyimporterte tjenerstab, tar du sørgelig feil. Den skriker.

Regissør og manusforfatter Sandahl kaster innestemmen ut vinduet, og påskriver heller passet vårt med rød sprittusj og store bokstaver. Filmen maler et bilde av et norsk samfunn uten nyanser, et slags middelklassens paradis bygget på oljerikdom og forbrukslån. Arbeiderklasserollen outsourcer vi til svenskene, polakkene og andre EU-medlemmer med dårlig kredittvurdering. Midt oppi dette finner vi altså Dino, en liten bit menneskelighet i overflødighetens høyborg. Eller Oslo, som vi liker å kalle den.

Ille nok at vi er blitt Skandinavias hovne aristokrati. Verre er det at vi attpåtil er dårlige på å være det. Nordmenn takler ikke rikdommen, sier filmen på vegne av det skandinaviske proletariatet. Som Dino selv forklarer det midtveis: “Norge er en tilbakestående fetter som har vunnet i lotto”.

På vegne av nasjonen: Ouch.

“Svenskjævel” virker å ha tatt retorikkurset sitt hos Per Sandberg. Noe som overskygger filmens egentlig ganske berettigede moralske pekefinger om menneskeverd på tvers av klasser og loddtildeling i livet. Heldigvis er filmen mer enn bare en dårlig retoriker med ropert og langfingeren i været. Fremfor alt er den et velspilt og glimtvis morsomt drama, bygget på alvorlige undertoner. Mye takket være skuespillerne, som alle leverer i toppklasse.

Særlig imponerende er Bianca Kronlöf i en sårbar, men beintøff hovedrolle. Og selv om Henrik Rafaelsen virker å tro at han spiller inn oppfølgeren til “Mer eller mindre mann”, mestrer også han rollen som småveike Steffen ned til fingerspissene. Likevel er det Mona Kristiansen som redder nasjonens ære, i sitt portrett av Steffens usikre tenåringsdatter, Ida.

Overtydelige politiske manifester til tross: Ronnie Sandahl treffer godt med sin spillefilmdebut. “Svenskjævel” er et solid sammensatt og nydelig filmet karakterdrama, fortalt med mye varme og engasjement. Kanskje litt mye av det siste, til tider.