4
Like pratesjuke 18 år etter

Tittel:
Før midnatt
Sjanger:
Drama, Romantikk
Varighet:
1 t. 49 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Ethan Hawke
  • Julie Delpy
Regissør:
Richard Linklater

Ethan Hawke og Julie Delpys romantiske eventyr startet for 18 år siden. Nå er den trolig slutt – i hvert fall på film.

“Before Sunrise” startet det hele. Deretter, for ni å siden fortsatte det med “Before Sunset”. Nå er “Before Midnight” her – eller “Før midnatt”, da, som vi kaller den her i Norge. Og det fortsetter i samme sporet.

Vel – i hvert fall så vidt jeg vet. Det er på sin plass å innrømme at jeg ikke har sett de to forgjengerne. Da vet du at jeg ikke kan annet enn å vurdere filmen som enkeltstående.

“Det samme sporet” består angivelig av mye prat. Bare prat, egentlig. Så hvis du ikke verdsetter en god samtale er nok ikke dette noe for deg. Du får jo ikke engang delta. Det er den generelle ulempen med film.

Men hvis du presterer å henge med på Hawke og Delpys samtaler – ja, da kan du oppleve noe. Du kan oppleve et fantastisk manus, et par imponerende skuespillere og et sett interessante samtaleemner. Emner de fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Selv om vi kanskje ikke vil. Her går man nemlig i strupen på forholdets eksistens.

Celine (Delpy) klandrer mannen for det meste etter at han nokså vagt har foreslått at familien kan flytte til Chicago. Der befinner nemlig Jesses (Hawke) sønn seg, og det blir lite tid til å følge opp ham fra Paris. Men Celine har ingen planer om å flytte, spesielt ikke etter at drømmejobben har lagt seg rett foran nesa hennes.

Konfrontasjonene utvikler seg til å bli stadig vondere å se på – det krangles så busta fyker, rett og slett. Alle standardproblemene i ethvert forhold trekkes opp av hatten, og det er selvsagt her vi seere møter oss selv litt i speilet. Men regissør Richard Linklater har balansert det godt. Som mann har jeg nok lett for å ta parti med Jesse, men hadde jeg vært kvinne ville nok saken vært annerledes. Det er uansett fælt å se hvor vanskelig kjærligheten er.

Problemet med filmen er at den sliter med å fenge. Den har nok ingen ambisjoner om å underholde One Direction-fansen, men utfordringen er større enn som så. Enhver seer, selv en filmkritiker, blir trolig hektet litt av noen ganger. Klarer du ikke å løpe etter da, og hekte deg på igjen, er løpet kjørt.

Når det er sagt, “Før midnatt” kunne nesten ha vært et radioteater. Det er lite å følge med på og bildene er nokså tamme. All visuell pirring overlates til skuespillerne, og det er en stor oppgave. Delpy og Hawke skal ha for hederlig innsats, men “Før midnatt” er dessverre litt for kjedelig litt for ofte.

Les også anmeldelse av “One Direction”.

Les også anmeldelse av “A Late Quartet”.

Les også anmeldelse av “Riddick”.

Les også anmeldelse av “De tøffeste gutta.”

Share Button