3
Lite spennende stemningsthriller

Tittel:
The Captive
Sjanger:
Drama, Thriller
Varighet:
1 t. 52 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Ryan Reynolds
  • Mireille Enos
  • Rosario Dawson
  • Scott Speedman
  • Kevin Durand
Regissør:
Atom Egoyan

“The Captive” er en thriller som føles som en skikkelig sjangerfilm. Men historien og filmens ondskap blir aldri særlig spennende å følge.

Matthew (Ryan Reynolds) skal bare inn på en restaurant for å kjøpe litt mat til seg og datteren sin. Når han kommer ut igjen er datteren borte. En lang og tøff kamp om å finne ut hvem som står bak – og hvorfor – settes i gang av etterforskerne Jeffrey (Scott Speedman) og Nicole (Rosario Dawson), men tiden går. Og går.

Så begynner noe å skje. Mens Matthew forsøker å renvaske navnet sitt, som en av etterforskernes hovedmistenkte, begynner kona (spilt av Mireille Enos) å oppleve at fortiden hjemsøker henne ved å legge igjen små spor fra datterens liv. Hvem står bak dette, og er datteren fortsatt i live?

Den tidligere Oscar-nominerte regissøren Atom Egoyan leverer en saftig stemning som passer filmen godt. Klippingen er gjort på en måte som gjør at filmen til tider kan virke som om den sløser bort tiden din, men alt er en del av en stor plan om å berike thriller-sjangeren, samtidig som at atmosfæren gjør at man virkelig blir sugd inn i filmens univers.

Uheldigvis så er det noen elementer som gjør at man fort faller ut igjen – som når filmens kidnapper er såpass sær og snål at det burde lyse en blodrød lampe hos enhver etterforsker. Men ikke her. Ingen legger merke til den sære kidnapper. En annen ting er når webkameraet hos de to etterforskerne som har saken slår seg på, ved at en lampe lyser, men ingen av dem oppdager det. Selv om de står en meter unna. Slike detaljer burde en rutinert filmskaper som Egoyan virkelig brydd seg mer om. Hvor er troverdigheten?

Med slike feil skulle man kanskje tro at det ikke var håp for filmen, men som nevnt er stemningen god. Og ikke bare god, men veldig god. Kameraføring og dvelingen i noen bilder gjør at man nesten får frysninger på ryggen, selv når det ikke er spesielt skummelt eller spennende.

Ryan Reynolds og Mireille Enos er filmens store innertier, for når Reynolds skrur på intensiteten så føler man det virkelig på kroppen. Det blir en fysisk og psykisk påkjenning å være med når de to foreldrene opplever et sant mareritt. Enos (kjent fra “World War Z” og “The Killing”) er på sedvanlig vis dyktig når det kommer til å ta en karakter til et eget nivå, og når hun spiller opp mot Reynolds oppstår det ren magi. Individuelt er de et fyrverkeri. Sammen er de dynamitt.

Historien er likevel ikke nok til å fenge helt. Det er et betent og skummelt tema som Egoyan utforsker på sitt karakteristiske vis, men han får ikke nok ut av det. Det blir gjort så uendelig mye bedre i filmer som “Prisoners” – en av fjorårets desidert beste filmer. Egoyans fortellerteknikk skal uansett ha mye skryt. Det kan virke seigt og rotete, men tidshopp og tunge scener er noe han ikke skjemmes for å vise frem. Det sørger for at filmen gjør noe litt utenom det vanlige.

Brodden og den skarpe følelsen av uhygge savnes likevel. Dette ble litt vel dvelende og tamt, Egoyan.