4
Litt kleint – mest vondt

Tittel:
Klovn Forever
Sjanger:
Drama, Komedie
Varighet:
1 t. 39 min.
Aldersgrense:
12
Skuespillere:
  • Casper Christensen
  • Frank Hvam
  • Mia Lyhne
  • Simone Colling
  • Lars Hjortshøj
  • Nikolaj Coster-Waldau
Regissør:
Mikkel Nørgaard

“Trygdekontoret” har allerede gjort sport i å tangere grensa for godkjent humor, men “Klovn Forever” hopper etter Wirkola med rakettstøvler.

Å se på “Klovn Forever” er som å overhøre at en klovn har fått en kreftdiagnose for så å prøve å le av opptredenen hans. Hans forvokste klovnesko klarer ikke å gjøre opp for hans forvokste prostata hvis ikke du har et usannsynlig likegyldig forhold til ulykke.

“Klovn Forever” handler om tilgivelse, men tilgivelsestematikken bryter den fjerde vegg og gjelder like fullt publikum: Kan jeg tilgi meg selv for å ha fnist av en potensiell voldtekt? Nja. Joa. Så lenge jeg dveler ved det og vokser på det, så er det vel greit. Uansett – det er her filmens kritiske punkt ligger: Den baserer seg på at publikum faktisk lar seg more av klovnens umedgjørlige prostata (fullstendig metaforisk, altså).

De to ufortjent suksessfulle klønene som vi kjenner fra serien “Klovn”, Frank (Frank Hvam) og Casper (Casper Christensen), skal gi ut en bok om vennskapet sitt, men gidder ikke å lese den selv med det første. Vennskapet henger ganske tynt. Tynnere blir det når de har sex med den ene og andre i nære relasjoner. Innimellom skjer det enda kleinere ting, men resultatet blir ikke bare kleint – det blir ganske vondt å se på.

“Klovn Forever” likestiller utroskap og voldtekt på film med vold og drap på film: Hvis man kan ha moro med det ene på film, så bør man absolutt kunne ha moro med det andre også. Inkludert peniser (og punger (se bildet til høyre)).

Det fungerer utrolig nok til en viss grad. Hvis man legger fra seg sosiale normer og kutymer for når det passer seg å fnise og ser bort ifra egen sympati, er det faktisk mulig å sette pris på den vonde kleinheten. Men å gjøre det er vanskelig og litt vondt i seg selv. Hele filmen har lite glimt i øyet. Vi blir overbevist om at dramatikken er dønn alvorlig. Franks venner og familie blir støtt og såret, og blir en slående kontrast til at filmen utgir seg for å være en komedie.

Men denne kontrasten fungerer altså – på tross av at jeg mister trua på menneskeheten av å si det. Det er aldri så vondt at det ikke er godt for noe … eller noe.

I en scene sier en oppgitt Maroon Five-frontmann Adam Levine “Fucking dutch people” etter at Frank har driti seg loddrett ut. Han bommer naturligvis med geografien ettersom karakterene utvilsomt er danske, men replikken gjenspeiler det generelle inntrykket vi får av dansker etter å ha sett filmen – hvis vi generaliserer litt selv.

For “Klovn Forever” er ganske fuckings.