1
Løp og gjem deg, MacFarlane!

Tittel:
A Million Ways to Die in the West
Sjanger:
Komedie, Western
Varighet:
1 t. 55 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Seth MacFarlane
  • Charlize Theron
  • Liam Neeson
  • Neil Patrick Harris
  • Amanda Seyfried
Regissør:
Seth MacFarlane

Det hadde jeg også gjort, hvis jeg var ansvarlig for “A Million Ways to Die in the West”.

Seth MacFarlanes regidebut “Ted” – du vet, filmen om teddybjørnen på knark – var mest av alt en overdose av det gode. “Family Guy”-skaperens andreforsøk, “A Million Ways to Die in the West” lider av abstinenser på samme tingen.

MacFarlane tar igjen en “Ben Affleck” (minus kvaliteten), og spiller selv hovedrollen i egen film. Her spiller han den feige og nysingle sauebonden Albert, som forsøker å gjenvinne eks-forlovedens gunst ved å plaffe ned mannen som stjal henne. Derfor søker han hjelp hos Anna (Charlize Theron), som ved siden av å være ny i bygda også er vakker og fingernem med seksløpere. Hvem tror du Albert svermer for til slutt? Kjipt da, at Anna egentlig er kona til den mest treffsikre og irske banditten i den ville vesten (Liam Neeson).

Det er selvfølgelig tøft å se Liam Neeson som den tøffeste kugutten i vesten. Mindre kult er det at “A Million Ways to Die in the West” utløser like lite latter som “Schindlers liste”. “A Million Ways to Die in the West” er med hånden på hjertet det flaueste komi-mølet Hollywood har spydd ut på et godt tiår. Dette til tross for at byen i samme periode har gitt Adam Sandler et levebrød.

Men selv ikke Sandler – kongen av banal slapstick- og underbuksehumor, ville vært i stand til å lire av seg noe like smakløst som “A Million Ways to Die in the West”. Dette er filmatisk avføring, av typen jeg mistenker kun Seth MacFarlane er i stand til å legge.

Handlingen er kokt opp på de mest resirkulerte klisjeene den romantiske komedien har å by på, krydret med hinsides slett skuespill og et forferdelig manus. Også det siste kreditert (kan-vi-kalle-det-multikunstneren?) MacFarlane, filmens kreative overhode. Neppe noe han setter øverst på CV-en med det første.

Å kalle dette “kreativt” er for øvrig en raus bruk av ordet. Filmens fyll-, fall-, og anal-baserte humor er ingenting du ikke har sett en liten million ganger før kanskje bare ikke like beklagelig gjennomført. Hvor den satiriske snerten fra “Family Guy” og “American Dad” har tatt veien, er neimen ikke lett å bli klok på.

Ikke siden fjorårets “R.I.P.D.” – en referanse du forhåpentlig ikke tar fordi du har fortrengt den – har en større kalkun blitt vist på norske kinoer. Det eneste superlativet går til komponist Joel McNeelys nostalgisk vakre musikk, men selv den lider av å være akkompagnert av MacFarlanes filmatiske togvrak.

Du vil sannsynligvis få mer latter for pengene av en gammel “Bonanza”-reprise. TV 2 er attpåtil gratis.