3
Mager avslutning

Tittel:
The Hunger Games: Mockingjay - Part 2
Sjanger:
Action, Eventyr, Science fiction
Varighet:
2 t. 16 min.
Aldersgrense:
12
Skuespillere:
  • Jennifer Lawrence
  • Josh Hutcherson
  • Liam Hemsworth
  • Donald Sutherland
  • Woody Harrelson
Regissør:
Francis Lawrence

“The Hunger Games”-finalen kunne trengt litt fôr.

Det skulle være så lett. Runde av serien som allerede før målstreken hadde sprunget inn til seier i kategorien “beste blockbuster basert på tenåringslitteratur”, foran ting som “Divergent” (grøss), “Twilight” (dobbeltgrøss) og “The Maze Runner” (?). “The Hunger Games” beviste at det kan lages god film myntet på trettenåringer. Nå beviser den en gang for alle at det er verre det å lage to selvstendige spillefilmer av en litterær skilsmisse.

For de som husker (noe det ikke er særlig grunn til, kvaliteten på “Part 1” tatt i betraktning), har Katniss Everdeen nettopp blitt gjenforent med kjæresteemnet/attpåklatten Peeta, som har fått hjernen kjørt på 90 grader av den onde president Snow. Imens herjer krigen om Panems fremtid, der de gode opprørerne fra distriktene kjemper seg stadig nærmere hovedstaden til Snow og hans onde imperialister. Katniss må nå ta valgene (hun strengt tatt tok i forrige film) om hvorvidt hun skal kaste seg inn igjen i krigen – og om hun heller bør gi hjertet sitt til sin emosjonelt avstumpa, men akk så hunky bestevenn, Gale.

Det meste ligger til rette for en brutal avslutning. En voldelig spektakulær utløsning for alle som lot seg fascinere av film en og to, og som beundringsverdig nok holdt seg våken gjennom nummer tre. Og utløsningen kommer. Etter hvert. Først må bare trekantforholdet Katniss-Peeta-Gale motta litt førstehjelp for å gjenopplives, deretter følger et par konsekvensutredninger av krigens grusomheter så banalt teoretisk at de like så godt kunne hoppet rett til en drøfting av pliktetikk mot utilitarisme. Glem ikke et par politiske intriger, som selvfølgelig må med.

Brorparten av “Mockingjay – Part 2” følger imidlertid Katniss & Co. på orienteringsløp gjennom hovedstaden Capitols gater, der president Snow møysommelig nok har lagt dødelige feller i veien for opprørerne. “Velkommen til det 76. Hunger Games”, bemerker den vittige våpenbroren Finnick på sarkastisk, og særs observant vis. “Mockingjay – Part 2” gjør nesten sport av å repetere scenarioer lik de forrige filmene foret oss med teskje. Glimtvis spennende, stort sett ikke. Helt til Katniss og kompani omsider ankommer presidentpalasset. Da endrer “Mockingjay – Part 2” seg fullstendig.

Ikke bare kommer klimakset man så sårt har ventet på, men de tragiske (og uventede) vendingene blir så tallrike at det grenser til kødannelse. Enden på visa blir en moralsk kompleks og fengslende avslutning, langt mer “voksen” enn de to siste kapitlene har turt å være hittil. Avslutningen overrasker, om ikke annet, på ren ambisjon. Diskusjonene rundt makt og dens korrumperende kraft, selv hos de man trodde var fritatt sånt noe, gir en passende bismak til rulleteksten.

Kombiner den siste timen til “Part 2” med de beste øyeblikkene fra “Part 1”, og “The Hunger Games”-serien hadde bukket av med bestenotering. Men i likhet med sin likemann Harry Potter, blir den todelte avskjeden til Katniss Everdeen litt for mager til å fortjene slike superlativer.