3
Mark smaker best med Bacon

Tittel:
Marksommer 2: Etterdønninger
Sjanger:
Action, Grøsser, Komedie
Varighet:
1 t. 40 min
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Fred Ward
  • Chris Gartin
  • Kate Reilly
  • Michael Gross
  • Helen Shaver
Regissør:
S. S. Wilson

I “Marksommer 2: Etterdønninger” er Kevin Bacon ute. Da blir det ikke like velsmakende.

Vi i filmsnakk.no plukker ned gamle filmserier fra hylla. Nå har vi sett “Marksommer”-filmene, og dette er anmeldelsen av den andre i rekken.

Manusforfatteren fra eneren – S. S. Wilson – tar over regissørroret fra Ron Underwood i denne oppfølgeren og gyver med det løs på sin debut som styrmann. Uten stort hell. Det burde vel strengt talt vært en regel som sier at “dersom du klarer kunststykket å få forvokste meitemarker til å funke, ikke prøv igjen”. Men du vet like godt som oss at filmbransjen ikke funker slik. Dessverre.

Denne gangen har “glefserne” forbarmet seg over et oljeraffineri i Mexico. Vår helt fra forrige runde, Earl – i Fred Wards skikkelise – tar på seg jobben med å utrydde pakket for 50.000 dollar per skapning. Og i løpet av den første timen er det akkurat hva Earl gjør. Utrydder. Utrydder. Utrydder litt til. Og utrydder noe mer. I løpet av 60 minutter introduseres ingenting, nada og niks nytt til “Makrsommer”-universet, annet enn radiostyrte biler.

Selv en oppfølger på B-film-nivå bør ha et snev av nytenkning skal den ha livets rett. Og det snevet kommer etter nevnte sett-det-før-periode. Michael Gross’ komiske karakter Burt Gummer gjør sitt inntog i sedvanlig stil. Med en trailer lastet til randen med nok ammunisjon til å kickstarte 3. verdenskrig. Ikke før Burt har fått på seg krigsmaling begynner noen hittils ukjente vesener å spise seg ut fra innsiden av “glefserne”. “Skrikerne” er født.

Vi skal ikke spoile disse nyvinningenes karaktertrekk, annet enn at de til tider er imponerende dårlig animert. S. S. Wilson har valgt å kryssklippe mellom “dukkeskrikere” og “animerte skrikere”. Resultatet er noen ganger så horribelt at Pippi Langstrømpes hesteløft selv i dag fremstår overveldende realistisk. I den originale “Marksommer” holdt Underwood seg konsekvent til dukker. Det var nok en god grunn til det.

“Marksommer 2: Ettedønninger” mangler den herlige kjemien fra den første filmen. Kevin Bacon savnes i tospann med Ward, men Gross’ redder stumpene med sin humoristiske tilnærming. Bare synd at det tar timen før vi ser ham. For S. S. Wilsons oppfølger bruker for lang tid på å rettferdiggjøre sin eksistens, men glimter da til med stikk av gjennkjennelig humor og intensitet.

LES OGSÅ: Marksommer – Gøy med mark i ræva