3
Me, me and me

Tittel:
Me, Earl and the Dying Girl
Sjanger:
Drama, Komedie, Romantikk
Varighet:
1 t. 44 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Olivia Cooke
  • Thomas Mann
  • RJ Cyler
  • Nick Offerman
  • Connie Britton
  • Jon Bernthal
Regissør:
Alfonso Gomez-Rejon

“Me, Earl and the Dying Girl” er en frusterende film, fordi den både er ræva og bra.

Dette er historien om Greg, filmens titulære “me”. Ut ifra tittelen skulle du tro at dette også er historien om hans kompis Earl og Rachel også kjent som “the dying girl”. Men neida dette handler primært om Greg, en narsissistisk og smålig ufordragelig high-school’er som er litt for kul for alle andre. Han passer ikke helt inn i noen av skolens “klikker” så han er venn med alle. Greg er mer en sosial kameleon enn et ekte menneske, fordi menneskelig kontakt er bare så sykt ork, ass. Når klassekameraten Rachel får leukemi, tvinges Greg til å omgås henne av hans mor, og dette blir starten på et slags vennskap.

Det er lett å se hvorfor denne filmen var en favoritt på Sundance-festivalen. Filmen føles frisk og nyskapende, den er morsom og har en særegen tone som inkluderer, fremfor å ekskludere. Det er film alle vil like, og du kan føle deg smart for å like en smal indie-film som “ingen” har hørt om. De unge skuespillerne er både sjarmerende og morsomme i sine roller til tross for at manuset ikke tillater for noe dybde av noe slag. Og man blir tidvis ganske så sjarmert av filmens tone. I tillegg har regissør Alfonso Gomez-Rejon et veldig godt øye, og filmen er ofte en fryd ren visuelt. Det tekniske er det lite å utsette på.

“Me, Earl og the Dying Girl” sitt problem derimot er at den ikke kommer seg ut av “quirky-indie-film”-fella. “Quirk” eller “quirkness” for de uinnvidde er ting/karakterer/tone som er snodig(e) gjerne på en morsom og søt måte. Wes Anderson er en ekspert på “quirk” og du ser det gjerne i publikumsfavoritter fra Sundance-festivalen som “Little Miss Sunshine” og “Juno”. Det er på ingen måte noe galt med selve konseptet “quirk”. De ovenfornevnte filmene bruker “quirkyness’en” som en stil eller en tone. Det er en del av filmen, men det definerer ikke filmen eller karakterene. Jeg kan dessverre ikke si det samme for “Me, Earl and the Dying Girl”.

Dette er quirk uten substans, skjult bak et friskt og ungt filmspråk. Det skal Alfonso Gomez-Rejon ha, han er flink på å skjule filmens tomhet bak filmatisk flash og fyrverkeri. Filmen er så opptatt av overflaten på disse snodige karakterene og den rare måten de oppfører seg på, at når den nærmer seg noe som ligner faktisk følelsemessig substans, blir det bare manipulerende og falskt fremfor følsomt. Dette er ganske enkelt på grunn av den lite realiserte hovedkarakteren Greg, han behandler alle med en ironisk distanse og falskhet, så det er vanskelig å føle empati med han når filmen plutselig vil være alvorlig. Det som fungerer som en emosjonell katarsis for Greg, faller flat hos seeren fordi vi har ingen forståelse av karakteren Greg bortsatt fra hans ironiske vitser og følelsesmessig distanse fra både andre karakterer og publikum.

Det blir det eldgamle hipster-dilemmaet – hvis du skal behandle alt med ironisk distanse til enhver tid kan du faktisk ikke forvente ærlig og oppriktig oppmerksomhet når du faktisk mener noe uironisk.