5
Med håp om mange flere dager

Tittel:
20.000 Days on Earth
Sjanger:
Dokumentar
Varighet:
1 t. 37 min.
Aldersgrense:
7
Skuespillere:
  • Nick Cave
  • Warren Ellis
  • Ray Winstone
  • Kylie Minogue
  • Susie Bick
Regissør:
Iain Forsyth, Jane Pollard

Filmen om Nick Cave er nesten like lyrisk, tung og stemningsfull som musikken hans.

Alarmklokken ringer. Nick Cave står opp av senga og begynner på dagen sin. Men det er ikke en hvilken som helst dag. Han feirer sin dag nummer 20.000 på jorda, og det er sånt som må markeres. Med en slags dokumentar som lar oss komme godt inn under huden på et musikalsk ikon – i beste Nick Cave-stil.

Fra første bilde og første lyd, plasseres publikum dypt inne i Nick Caves forunderlige hode og verden. Dette er ikke den sedvanlige dokumentaren hvor noe spesielt skjer uventet, eller som er laget for å overforklare et fenomen. Det er heller ikke en vanlig biografi-dokumentar. Alt er på Caves premisser, og sånt blir det sabla underholdende film av – om man er litt fascinert av den underfundige og episke musikken som er Nick Cave.

Selv oppdaget jeg Cave for over ti år siden og har fulgt den australske sangerens musikalske karriere siden. Musikken til side så har det vært umulig å unngå det faktum at Cave også er blitt en helkompetent manusforfatter på sine eldre dager. Men denne filmen lar for det meste dette ligge, kun for å fokusere litt på tankene hans rundt fortiden og det som utgjør Cave i dag. Og følelsen er urovekkende. Det er skremmende hyggelig å bli kjent med Cave – som gjennom lyriske tolkninger av hendelser i livet sitt virker å være en særdeles reflektert mann som har opplevd utrolig mye etter snart 60 år på denne kloden.

Det er kontrastene som bygger opp filmen og sier noe om den Cave var og den han er i dag. Mange fantastiske kontraster understreker dette, som når Cave ser på Al Pacino i “Scarface” mens han spiser pizza med sine to tvillingsønner. En på hver sin side i sofaen. Det klippes så fort videre til et hektisk og dundrende brøl hvor Nick Cave står på en scene og gjør sitt beste for at et oppildnet publikum skal få valuta for pengene når han synger “Stagger Lee” på en scene. Fantast-Nick!

Cave trenger ikke gjøre så mye her heller, egentlig. Regissørene Iain Forsyth og Jane Pollard lager noe storslått og annerledes innen dokumentarer, men klarer likevel å holde det hele nede ved å levere små drypp om hva som formet Cave som person og artist. Dette får en underbyggende effekt når man like etter ser Cave ved et piano – med full kontroll på alle elementene som tilhører en sang han er i ferd med å spille inn. Det blir faktisk en liten dose hverdagsmagi fra en gigant av en mediepersonlighet.

Men selv om filmen leverer herlig små doser av Caves opprinnelse og opphav, så er det noe annet som driver filmen fremover. Fotoet av Erik Wilson er helt fortryllende, noe som fører til at “20.000 Days on Earth” blir en skikkelig varm godbit å tygge på i høstmørket.