4
Milfene sitter som på fluepapir

Tittel:
Fading Gigolo
Sjanger:
Drama, Komedie
Varighet:
1 t. 30 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • John Turturro
  • Woody Allen
  • Sharon Stone
  • Liev Schreiber
  • Vanessa Paradis
  • Sofia Vergara
Regissør:
John Turturro

John Turturro har laget en film der hovedpersonen vasser i milf-sex. Han tok hovedrollen sjæl.

Blomsterhandleren Fioravente (John Turturro) blir oppsøkt av sin gamle (og aldrende) venn Murray (Woody Allen), som har en litt uortodoks businessidé. Det har nemlig kommet ham for øre at rike berter spilt av Sharon Stone og Sofía Vergara trenger en tredjemann til et seksuelt eksperiment, og de er villige til å betale gode penger om Murray klarer å finne en herre som passer til rollen. Han trenger ikke være spesielt pen eller ung; en ordentlig mann er jo heller fåmælt og mystisk, og likner litt på John Turturro, når du sier det.

Så en pussig liten prostitusjonsvirksomhet er i gang, med Murray som en ivrig og pågående hallik. Snart ringer rike middelaldende kvinner fra alle kanter av sosieteten for å få oppleve de magiske egenskapene til Fioravente (alle kundene er selvfølgelig smellvakre, men den ene er litt smålubben for at det skal virke realistisk). Uansett går Allens karakter kanskje litt for langt i markedsføringen, og hans forsøk på å nå inn til den forvitrede jødiske enken Avigal (Vanessa Paradis) setter foretaket i søkelyset til det snurrige ortodokse pseudopolitiet Shomrim, som visstnok patruljerer Brooklyn på jakt etter troende som ikke tror nok.

“Fading Gigolo” begynner bra, plukker seg opp, og visner en tanke mot slutten. Mye av dette skyldes at filmen er omtrent like tålmodig som en motefotograf i Glasgow – scenene er litt for lange til å holde på spenningen hele tiden. På den annen side er manuset vittig og svært Allen-vennlig, og det oppstår mange rørende øyeblikk som både er godt spilt og vakkert filmet. Allen er heller ikke alene om å ta med seg humor til filmen, da mange av de guttedrømaktige scenariene er lagt opp med glimt i øyet.

I denne filmen skal man også le litt av jødedommen. Miljøet deres fremstilles nemlig noe karikert, tror jeg. Det er vanskelig å si uten å ha noen referanser fra virkeligheten – personlig har jeg aldri sett en jøde annet enn på film, og jeg må innrømme at jeg vet mer om dietten til Pikachu enn jeg vet om hassidiske rabbinere. Kanskje de ikke egentlig finnes – hva vet jeg?

Det som definitivt er oppspinn, er kvinnefremstillingen her. Å finne seg en solid mann presenteres som den eneste løsningen for samtlige involverte hunkjønn, som stryker Bechdel-testen spektakulært ved aldri noen gang å diskutere annet i filmen enn Turturros karakter. Vi har vel egentlig godtatt slikt i Allen-filmer før, og med tanke på hvor tilgjort resten av filmens univers er, får det bare utskrives noen milligram godvilje.

Så er egentlig ikke Turturro feil mann for egen film, selv om det er gøy å påpeke at karakteren hans er en dagdrømshelt av samme lat-som-det-er-deg-selv-kaliber som Bella Swan i “Twilight”-serien. “Fading Gigolo” er kledt i god musikk, og avkommer mye mindre thrashy enn tittelen kan få deg til å tro. Dette er en vakker liten fortelling, med fin og sårbar kjemi mellom Turturro og Paradis, ispedd såpass med sjarm at du skal ha vanskelig for å mislike den. Hadde den vært mer kompakt og mindre forutsigbar kunne vi faktisk hatt en real klassiker å føye til verdensarven – men slik det ble finnes det egentlig mer fornuftige ting du kan gjøre med ferien din.