5
Minneverdig flytur

Tittel:
Birdman
Sjanger:
Drama, Komedie
Varighet:
1 t. 59 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Michael Keaton
  • Edward Norton
  • Emma Stone
  • Naomi Watts
  • Andrea Riseborough
  • Zach Galifianakis
Regissør:
Alejandro González Iñárritu

“Birdman” er både velspilt og smått historisk. Men er den så fantastisk som alle Oscar-nominasjonene vil ha det til ..?

Det er neimen ikke langt unna – la det være sagt med en gang. Denne snåle bak-sceneteppet-filmen vil mest sannsynlig underholde de fleste. I hvert fall de som er modne.

Vi befinner oss i et ærverdig teater på Broadway i New York. Den gamle superheltskuespilleren Riggan Thomson (Michael Keaton) er i ferd med å debutere på Broadway, og ikke bare som skuespiller, men også som regissør og manusforfatter. Ambisiøst, mener noen – sikkert med rette.

Premieren nærmer seg og selv om Riggan tror på det han driver med, jages han av sin egen fortid. Han var jo Birdman. Reddet verden og greier. Superheltkarakteren, som visstnok fikk tre filmer, har fulgt ham siden. Ja, som en styggen på ryggen om du vil. Da er det ikke bare-bare å skulle imponere teaterfiffen på Broadway. Styggen på ryggen har tross alt mye mer lyst til å lage ny Hollywood-blockbuster.

Artig at Michael Keaton plutselig er tilbake. Det er fort 25 år siden hans glansdager – blant annet som en velkjent superhelt. Det er jo nesten litt meta, og meta er alltid moro. Keaton har gode støttehjul i Edward Norton, Naomi Watts og Emma Stone – og Zach Galifianakis, faktisk – men han støtter seg ikke veldig på dem. I stedet viser han ettertrykkelig fram en menneskelighet, som befinner seg temmelig langt unna Batman og Beetlejuice. Han er definitivt ensemblets mest menneskelige – han spiller med andre ord godt.

Akkurat som Riggan Thomson på Broadway. Mer meta. Mer moro.

Det morsomste er likevel noe helt annet. Et filmteknisk aspekt ved filmen overgår det meste annet. Fotograf Emmanuel Lubezki, som i fjor vant Oscar for “Gravity”, har forsøkt å binde hele forbanna filmen sammen i ett eneste klipp. Dét er imponerende. Vel, ikke at han har forsøkt, men at han har klart det. Og det er selvsagt en klapp på skulderen til skuespillerne også, som gang på gang har måttet prestere uavbrutt foran kamera gjennom 15 sider med manus. For joda, det er naturligvis brudd, men de er smidige og elegante. Utfordringen var i hvert fall så stor at feilene ble skjebnesvangre. De ble også ført opp, og Emma Stone gjorde flest. Galifianakis færrest.

Emma Stone burde for øvrig blitt Oscar-nominert for største øyne.

“Birdman” er på grunn av denne filmingen et skue helt utenom det vanlige. En voldsom underholdningsfaktor i seg selv, egentlig. Likevel er det noe som holder filmen litt tilbake. Komediedelen virker litt unødvendig til tider – eller kanskje bare overdrevet. Manuset tilfredsstiller ikke helt i avrundingen, men det kan vi kalle individuelt betinget. Så er det alltid litt vanskelig å heie på rollefigurer som gjør merkelige valg. Bare se på Carrie Mathison i “Homeland”. Ja, det gjør noe med realismen, kanskje, men desto mindre med følelsen til oss som glor.

Blåst-av-banen-følelsen uteblir nemlig.