5
Minneverdig hukommelsestap

Tittel:
Still Alice
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 41 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Julianne Moore
  • Alec Baldwin
  • Kristin Stewart
  • Kate Bosworth
  • Hunter Parrish
Regissør:
Richard Glatzer, Wash Westmoreland

Lenge før “Still Alice” traff norske pressevisninger gikk det gjetord om Julianne Moores enestående prestasjon i rollen som alzheimer-rammede Alice Howland. Har jungeltelegrafen sine ord i behold? 

Ja! Moore er fremragende, alle ordets synonymer inkludert. Rødtoppen gjør sin beste rolle noensinne i denne filmadapsjonen av Lisa Genovas roman med samme navn.

Alice er lynende intelligent, usedvanlig velartikulert og lever av å kommunisere. Men alt er i ferd med å forsvinne. Det starter i det små. Ord som glipper. Joggeturer som ender på ville veier. Ikke lenge etterpå sitter hun der med en rykende fersk alzheimer-diagnose i fanget. Attpåtil en sjelden en, som viser seg å være genetisk arvelig. Barna hennes har en 50 prosents sjanse til å være bærere.

Det som skiller “Still Alice” fra sine kolleger i demensbransjen er fokuset. Der andre har konstruert familietragedien alzheimer, velger regissørekteparet Richard Glatzer og Wash Westmoreland å kveile seg inn på mikronivå, på individstragedien alzheimer.

Familien er, om ikke usynliggjort, så i alle fall blurret kraftig når det kommer til emosjonelle reaksjoner. Vi noterer deres smerte, men vi føler det aldri. Vi registrerer deres fortvilelse, men fråtser ikke i den. Og vi savner det aldri. Less is mo(o)re i dette tilfellet. Hvordan vi har det kan ta seg en bolle.

Vi loses gjennom enkeltmenneskets kamp mot å fengsles i egen kropp, og det kjennes skremmende gjenkjennelig ut. Små drypp av identifiserbare situasjoner, som et ord du har på tunga, men ikke makter å huske. Det henger der framme, som Alice ville sagt, akkurat utenfor rekkevidde. Episoder vi alle har følt på brukes som hjelpemidler til å låse deg i posisjon, før de eskalerer i størrelse og gir deg en fornemmelse av at det faktisk kan skje deg.

Det er skummelt å tenke på, men det illustrerer på styggvakkert vis hvor forbasket uforutsigbart livet kan være. “Still Alice” er en trist og minneverdig opplevelse som aldri helt mister håpet. Som aldri blir utholdelig sørgelig. Det går faktisk litt i overkant pent og pyntelig for seg på veien mot forsoning med egen skjebne, men totalinntrykket forblir det samme. Kraftfullt.

Julianne Moore har vært oscarnominert fire ganger. Det spørs om ikke alle gode ting er fem.

PS! Filmen fikk for undertegnede merverdi av å vite at medregissør Richard Glatzer selv lider av amyotrofisk lateralsklerose (ALS) – en nervesykdom som angriper nerveceller i ryggmargen og hjernen. Sykdommen er uhelbredelig og har fratatt Glatzer evnen til å prate. Regissøren er bundet til teknologiske hjelpemidler og bruker blant annet et nettbrett for å kommunusere.