2
Mislykket om ensom illusjonist

Tittel:
Dirk Ohm - Illusjonisten som forsvant
Sjanger:
Drama, Krim
Varighet:
1 t. 31 min.
Aldersgrense:
7
Skuespillere:
  • August Diehl
  • Alexandra Rapaport
  • Sara Hjort Ditlevsen
  • Jørgen Langhelle
Regissør:
Bobbie Peers

“Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant” tar et spennende utgangspunkt og gjør skuffende lite ut av det.

En ung jente ved navn Maria forsvinner fra lille Grong. Rundt samme tid dukker Dirk Ohm opp. Han blir funnet frossen og halvdød sovende i bilen, men blir reddet i siste liten. Uten penger og kontakter, begynner Dirk å opptre på det lokale hotellet for husly, mens han venter på å få reparert bilen sin slik at han kan dra. Samtidig blir han mer og mer involvert i forsvinningsmysteriet rundt Maria.

“Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant” spinner ut fra den sanne hendelsen om den tyske illusjonisten Dirk Ohm som ble funnet død i en elv i Grong. Plottet er en fiktiv fortelling om hva som kan ha skjedd. Filmen bruker denne hendelsen til å fortelle akkurat den historien den vil fortelle, forfriskende fri fra det latterlige sannhetskravet eksperter og folk stiller til filmer inspirert av sanne historier. Det skal skaperne ha honnør for. Dessverre er det et av få lovord filmen høster.

For det første kan vi med en gang avfeie at “Dirk Ohm” er årets påskemysterium. Noen krimfilm er det ikke, og ikke ønsker den å være det. Dog det skal sies at filmen tidlig vekker noir-følelsen, og visuelt sett fremkaller minner fra snøkledde krimklassikere som “Insomnia” og “Fargo”. Men dette er bare rent overfladisk. Noir-følelsen forsvinner med en gang filmen “virkelig” begynner.

“Dirk Ohm” er ikke interessert i mysteriet rundt den forsvunnende Maria. Den er på jakt etter Dirks forsvunnende personlighet. Filmen ønsker å være en slags meditasjon på ensomhet og melankoli. Noe som forsterkes av det faktum at Dirk er en så stor outsider som det går an å være i lille Grong – en tysk illusjonist i en norsk småby. Det er heller ikke så rart at han blir så opphengt i Maria, som med sitt ildrøde hår også skiller seg veldig ut. De er begge outsidere som søker etter menneskelig kontakt.

Jeg digger tanken på å smugle inn en melankolsk film om ensomhet i det som fremstår som en krimfilm. Dessverre er det en god del som er blitt borte fra idéstadiet til ferdig film. Det kan godt hende at det er mye som skjer under overflaten. Problemet er bare at lite av det kommer til syne i selve filmen. Så fort forsvinningsmysteriet setter seg i baksetet og karakterportrettet tar over, blir filmen både kjedeligere og mindre interessant. Ikke fordi eksistensielt drama er kjedeligere enn krim, men fordi filmen rett og slett gir oss for lite å jobbe med og tenke over. Det blir for vagt til å kunne si noe konkret om det.

Karakteren Dirk Ohm er et blankt ark som det aldri tegnes på. Han er for grunn og personlighetsløs – dermed får man verken empati eller sympati for han. For at et karakterportrett skal lykkes, må karakteren være verdt å portrettere – for så å kunne knytte kontakt med publikummet. Han kan være en foraktelig sadist eller en elskbar taper, men han kan ikke være så kjedelig at det fremkaller likegyldighet hos oss. Filmen makter aldri å formidle den vonde ensomhetsfølelsen som hadde hjulpet oss med å empatisere med Dirk, vi forblir like apatiske til Dirk som han er til seg selv.

“Dirk Ohm”, både som karakter og film, forblir så kjølig som det kalde, hvite fjellandskapet rundt han er. Dermed engasjerer den heller aldri.