4
Miyazakis siste åndedrag

Tittel:
Vinden stiger
Sjanger:
Animasjon, Biografi, Drama
Varighet:
2 t. 6 min.
Aldersgrense:
7
Regissør:
Hayao Miyazaki
Originalstemmer:
  • Hideaki Anno
  • Miori Takimoto
  • Hidetoshi Nishijima
  • Masahiko Nishimura
  • Stephen Alpert

Une fraîcheur, de la mer exhalée,
Me rend mon âme – Ô puissance salée!
Courons à l’onde en rejaillir vivant!
Le vent se lève! – il faut tenter de vivre!
– Paul Valéry

I diktet “Le Cimetière marin” innser Valéry at han må plukke opp livets utfordring – havets pust vekker ham, vinden tar til; han må prøve å leve! Hva i alle dager det har med Hayao Miyazakis nyeste film å gjøre, går meg hus forbi. Hvis du kan forklare, send gjerne en epost til godtroende@dust.no.

Men filmen heter altså “Vinden stiger”, eller “風立ちぬ” på krusedullspråket, og det handler om en ingeniør i mellomkrigstidens Japan, en tid der det virker som alle hadde dette knotete franske diktet på skolen eller no. Jirō Horikoshi er en ung gutt som vokser opp til å bli en visjonær flydesigner, på tross av kraftig nærsynthet og et barmhjertig gemytt.

Og det var den historien. Det er mange underliggende temaer; fattigdom, kjærlighet, ambisjon og krig, men som en Forrest Gump spaserer Jirō gjennom omgivelsene nesten uanfektet, og gjør alt riktig. Han vil bare tegne et innmari bra fly, han. Karakterene han møter på veien er dessuten ganske flate, og ting hender etter hverandre uten noen dramatisk konflikt. Dette distanserer deg fra “Vinden stiger”.

Men så er det lidderlig vakkert, da. Animasjonene boltrer seg i Studio Ghiblis enorme erfaring. Deres forståelse av bevegelse er ikke bare forbløffende, den er nær sagt guddommelig. Når et fly knekker under sin egen vekt, og flerres opp av vindmotstand og dreiemoment, eller når Jirō balanserer på balkongrekkverket og støtter seg usikkert under takskjegget, så er det animatørene som spiller skuespill med hvert eneste lille gram av stoff, treverk, metall og hud. Ingen av disse tingene følger fysikkens lover gratis, hver mikroskopiske forflytning er tenkt ut og tegnet under Miyazakis presise ledelse. Og filmen presterer her å være mer autentisk enn virkeligheten, mer virkelig enn livet, ja, antakelig er dette det mest visuelt kompetente studioet har laget; en kronjuvel blant Ghiblis diamanter. Det er så flott at det er til å grine av.

Også poesien rører ved hjerteroten. Vind er et tema i filmen, den herjer med alle karakterene, fører dem sammen og river dem fra hverandre, det er den som gir Jirōs flymaskiner sitt løft, og den som nådeløst spjærer dem i to. Om du faktisk lar deg investere i dens idylliske bilder eller såre skjebner, har “Vinden stiger” fjernkontrollen til tårekanalene dine.

Og så tar den deg helt ut av det igjen med helt imbesile lydeffekter! Alle flymotorene høres ut som en femåring lager levenet med leppene! Jeg må presisere at dette er bokstavelig og ikke metaforisk talt, altså – det er virkelig menneskemunner som produserer lyden av alle flymotorene. For en uhyre utviklingshemmet idé! De tenkte kanskje at grepet er en romantisk kommentar om at ‘drømmen om å fly er som barnelek’ eller noe sånt, men den tanken er en dårlig tanke, og personen som tenkte den burde druknes. I sitt eget rikelige sikkel.

‘Vinden stiger – vi må prøve å leve!’ sa dikteren Valéry. Men han sa også sikkert ‘mamma jeg har tisset i sengen’, og det har heller ikke noe med denne filmen å gjøre. Lar du deg fengsle av skjønnhet, kan du som jeg tilbringe to timer med “Vinden stiger” i et lykkeslør av forelskelse, men er du ikke estestisk anlagt, begynner du nok å kjede deg fort. Så hold deg til Angry Birds, du. Dette er for oss spesielt interesserte.

Share Button