3
Monotont om det å ville bli elsket

Tittel:
Elsk meg
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 20 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Julia Wildschut
  • Ahmed Wasty
  • Petrus Wildschut
Regissør:
Hanne Myren

20 år gamle Maria vil så gjerne bli elsket.

Helt siden foreldrene skilte seg da hun var barn og faren forsvant – for så i ettertid å dukke opp i livet hennes her og der – har hun hatt et stort behov for kjærlighet og trygghet. Da han tar opp kontakten igjen etter å ha uteblitt en periode, er det Maria sin jevnaldrede kjæreste Adam som får smake på følelsestormen som oppstår i henne hver gang dette skjer.

Jeg hadde virkelig gledet meg til denne filmen. Etter å ha sett traileren så jeg frem til et sårt og gripende samtidsdrama. Jeg var forberedt på å få et par nålestikk i hjertet og tårer i øynene, men fikk dessverre ingen av delene. De store følelsene som skildres i filmen, skildres nemlig på en uinteressant måte. Jeg sitter og tenker mer på hvilke ærend jeg skal foreta meg etter at filmen er ferdig, enn det som utspiller seg på skjermen. Den mangler puls og er rett og slett litt treig.

Maria tar som sagt frustrasjonen over farens omsorgssvikt utover Adam, gang på gang, noe som etter hvert begynner å ergre meg som sitter og ser på. Det ergrer meg at Maria er selvsentrert og krøplet av sine egne følelser, og det ergrer meg at Adam bestandig lar seg kue av hennes uforstand. På grunn av dette er det vanskelig å få empati med noen av dem. Forholdet deres fremstår som barnslig, og det er umulig å la være å irritere seg over det. Det er selvfølgelig ikke alltid at en vil at publikum skal få empati med hovedkarakterene, men at de skal irritere seg over dem er kanskje ikke målet heller?

Jeg får litt dårlig samvittighet av å skrive negativt om en film hvor jeg vet at historien er løslig basert på hovedrollenes egen, men kanskje er det nettopp derfor handlingen virker så hverdagslig (les: kjedelig) at den ikke treffer meg særlig hardt? Samtalene virker ekte, ja, men kanskje litt for ekte? Såpass reelle at det blir som å høre på at noen snakker sammen på bussen: Samtaler såpass uinteressante at du hører etter med et halvt øre bare fordi du må. Forstå meg rett: Jeg elsker filmer som handler om hverdag og “normale” ting, men de må inneholde poesi og inderlighet for at jeg skal bli grepet av dem.

Rent estetisk scorer filmen høyt. Den oransje gløden fra sigaretten til Maria når hun sitter i vinduskarmen og røyker ut i nattmørket, er en fryd for øyet, og det er også nærbildet av det kyssende paret i dusjen, halvveis gjemt bak et forheng dekket av kinategn. Musikken er også veldig bra. Men det holder ikke når historien er såpass monoton.

Jeg klarer ikke å la være å sammenligne denne filmen med “Fish Tank”, som den kan sies å være i slekt med. Det er mange likhetstrekk mellom hovedkarakterene i de to filmene, både når det gjelder personlighet og ting de opplever. Forskjellen mellom de to filmene er likevel at “Fish Tank” er fenomenal. Så dersom man først skal bruke tid på å se en film som denne, velg den sistnevnte.

Share Button