5
Nærkontakt av kliss ny grad

Tittel:
District 9
Sjanger:
Action, Alien, Science fiction, Thriller
Varighet:
1 t. 52 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Sharlto Copley
  • David James
  • Jason Cope
Regissør:
Neill Blomkamp

Romvesen har dukket opp i flere forskjellige former i Hollywood enn det er planeter i universet, men da Neill Blomkamp i 2009 lanserte “District 9”, klarte han allikevel å snu opp ned på et konsept som har vært med oss siden juleevangeliet: Mystiske menn kommer ned fra himmelen …

… og blir satt i flyktningeleirer. De utenomjordiske rekene er voldsomme i sin hunger etter rått kjøtt og kattemat, og lever etter tjue år på jorden fortsatt i slum og fattigdom i District 9 utenfor Johannesburg. Det private våpenselskapet MNU blir satt inn for å flytte rekene til den nye leiren i District 10, i håp om å gjenvinne kontrollen over en populasjon som folk helst skulle sett at tok til vingene og fløy sin vei. Men først må den naive og lite empatiske Wikus van der Merwe få rekene til å underskrive sine egne utkastelsesordre, et fåfengt oppdrag som ender i at Wikus selv får i seg noe han ikke burde. Noen timer senere er han en ettersøkt mann, som bærer nøkkelen til rekenes våpenteknologi i blodet.

“District 9″ er åpenbart skrevet i vår tidsånd. Her flyter humoristisk “The Office”-realisme over i alvorstynget, gjørmefylt action, og leverer en kommentar om apartheid, folkemord, kriminalitet og den menneskelige natur, som heller ikke kjeder den som har hørt kommentaren før.

Det er nettopp dette som er filmens store styrke og samtidig eneste svakhet. “District 9″ favner om veldig store problemstillinger uten å ville gi mindre til popkornpublikummet, og resultatet blir svært underholdningsverdig, men ikke helt mettende. Det er i åpningen at filmen skinner sterkest, fordi en blir så oppslukt av den uvanlige, engasjerende og noe kinkige situasjonen. Mot slutten beveger vi oss mer og mer over i kjent territorium, med klassiske skytescener og et siste oppgjør mellom helt og skurk – men dette gjør den på så scenevant vis at det er en fornøyelse å se.

Til slutt lander “District 9″ så pent at den siste tjenesten den gjør seg selv er en åpen slutt, som overlater mye til fantasien. Jeg skulle gjerne sett at filmen kanskje tok en enda grundigere reise gjennom de mulige følgene av sine egne hendelser, men anmeldelsen er jo av filmen som er og ikke den som kunne vært. Neill Blomkamp takler mer enn de fleste i District 9, og jeg regner med at vi får servert mer fra dette universet om ikke veldig lenge. Jeg, for min del, gleder meg!