Når ble det ulovlig å slakte arthaus-film?

Denne uka opplevde vi noe rart: En dritkjedelig arthaus-film og en anstendig Hollywood-komedie. Men hva skjedde med terningkastene?

Filmkritikk vil selvsagt alltid være subjektivt. Og som regel alltid skrives filmkritikk av filmkritikere. Rent hypotetisk: Hva hvis mannen i gata skulle trille terning på de to aktuelle filmene? Ville vi sett et annet utfall?

Denne uka kom det nemlig tre nye filmer på kino: Arthaus-biografien “Hannah Arendt”, Hollywood-komedien “We’re the Millers” og den svenske biografifilmen “Monica Z”. Sistnevnte er de fleste enige om, men de to første – vel, der ser det ut til at de fleste er uenig med oss.

Det skal vi tåle. Men samtidig vil vi gjerne reise et par spørsmål. Vi er det eneste mediet i Norge som gir “We’re the Millers” bedre terningkast enn “Hannah Arendt”. Terningkast fem mot terningkast én. Samtidig kan man tolke det dit hen at mange synes komedien er en anstendig komedie mens arthaus-filmen var skuffende. Likevel har “Hannah Arendt” et snitterningkast på 3.67 mens “We’re the Millers” bare har fått 3.14. Uten våre terningkast ville forskjellen vært på rundt et helt terningkast, 3.91 mot 2.95.

Det er selvsagt etablert at arthaus har distribusjon på mange bra filmer. Samtidig er det velkjent at komediesjangeren sliter. Men når ble det ulovlig å slakte en arthaus-film? Er det gitt at alt med arthaus-stempel oser kvalitet? Og når ble det ulovlig å trille hyggelige terningkast til hyggelige komedier?

Det fantes ikke noen ti bud om filmanmeldelser da jeg begynte å skrive dem. Men jeg lærte én ting: Vurdér alltid filmen innenfor sin egen sjanger. Det er et ganske godt tips, for komedier er ment som tull og tøys og kan nødvendigvis ikke måle seg med tunge, seriøse dramafilmer. Det er også et godt tips fordi vi som filmanmeldere da kan gi et riktigere bilde til folkemassene av hva som er severdig. Er det ikke derfor vi holder på?

Noen ganger skulle man tro at vi filmanmeldlere triller terning for hverandre.

Share Button