5
Naturlig storartet pessimisme

Tittel:
Leviatan
Sjanger:
Drama
Varighet:
2 t. 20 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Aleksey Serebryakov
  • Elena Lyadova
  • Roman Madyanov
Regissør:
Andrey Zvyagintsev

“Leviatan” tar for seg monstre, billedlig talt, og hovedpoenget er at vi alle er nettopp det. I hvert fall i Russland. Alle og ingen.

I nordlige Russland er det mye som er kaldt – i flere forstander. Det eneste som er utelukkende varmt er vodka, og det utnyttes som om det var NAV. Kolya (Aleksey Serebryakov), Lilya (Elena Lyadova) og tenårige Roma (Sergey Pokhodaev) bor i et hus bygd av egne hender i Russlands svar på Kirkenes. Dårlig blir stemninga når borgermesteren vil bygge ett eller annet akkurat der huset deres står. Han er en fyr som pleier å få det som han vil. Kolya får rettslig hjelp av en gammel kamerat, men hans ankomst bringer med seg ganske andre vanskeligheter.

En leviatan er et bibelsk sjøuhyre som stort sett forbindes med noe kjipt, og i “Leviatan” refererer dyret til stort sett alt. Inkludert vodka. Det kjipeste med filmens mange leviataner er altså at man ikke kan klandre noen for dem uten å klandre alle. Enkeltpersoner, så vel som selve samfunnet, er alle like skyldige.

Pessimisme er hovedingrediensen i denne nøkternt vakre, men nådeløse samtidskritikken. Naturen i kystlandskapet stilles opp mot kulturen i kystsamfunnet på en måte som gjør at de begge røres sammen til en deterministisk grøt. Mennesker har kontroll over eget samfunn like mye som de har kontroll over bølgene. Det høres kanskje bare leit ut (og det er det), men det verste er at det føles ekte – samtidig som sammenligningen fungerer glimrende.

Samtlige skuespillere er knallgode til å se miserable ut, og det kronisk blå-grå bildet insisterer på å ikke skape kontraster til de sure minene. De få lysglimtene som finnes både skyldes og skyldes bort av vodka.

Haken ved det hele er nettopp denne skylden som alle tar del i. Det gjør at det blir vanskelig å stille seg særlig sympatisk til enkelte av hovedpersonene. Ellers tar filmen ganske åpenbar avstand fra tradisjonelle fortellerformer. Spenningskurven er på sett og vis uten høydepunkter – men det humper likevel. Ubehaget sitter akkurat som det skal.

Vi får innblikk i det Russiske samfunnshierarkiet som fungerer like godt som andre pyramidespill. Her er kirken på toppen mens folk er på bunnen. Sjøuhyrer kjenner ingen klasseskiller, vel å merke.

Dette er en film som Putin er nødt til å elske offentlig, men hate privat. Det eneste som karikeres er borgmesteren og hans patetisk lojale stab. Eller kanskje det er realistisk å karikere dem …

Kort sagt er naturen like storarta som pessimismen i “Leviatan”.

Og de er begge overveldende.