6
Nitrist feelgood

Tittel:
The Theory of Everything
Sjanger:
Biografi, Drama, Romantikk
Varighet:
2 t. 3 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Eddie Redmayne
  • Felicity Jones
  • Harry Lloyd
  • David Thewlis
  • Charlie Cox
  • Simon McBurney
Regissør:
James Marsh

Om du aldri har satt deg helt inn i hvem Stephen Hawking egentlig er, har du en gyllen mulighet nå.

“The Theory of Everything” er nemlig biografifilmen om unikumet Stephen Hawking, en mann hvis hjernekapasitet overgår alle andres. Som kompensasjon overfor resten av menneskeheten har han dessverre lite annet å briljere med, da han i alder av 20 ble rammet av en – hold deg fast – motonevronsykdom relatert til amyotrofisk lateralsklerose. Etter den artikulære vanskelighetsgraden å bedømme er det liten tvil om at dette er alvorlig.

Parallelt med avanserte studier og doktoravhandlinger utviklet sykdommen seg raskt. Hawking måtte etter hvert ty til rullestol, og det var et følelsesladet øyeblikk (i hvert fall slik det ble fremstilt i filmen). “Dette er bare en midlertidig løsning”, sa Hawking til kona i det han satte seg.

Han mistet mye, men aldri humoren. Det som i utgangspunktet bare er leit får en ekstra liten dimensjon når hovedpersonen selv fleiper med det. Det rare er at situasjonen ikke blir så veldig mye morsommere – men den blir likevel enda tristere. Man unner ingen å måtte avskjedige beina en gang for alle, men om skurkene i Boko Haram måtte ha gjort det … hadde det vært helt ålreit. Stephen Hawking er rake motsetningen: En fin fyr.

Eddie Redmayne påtok seg rollen som Hawking. Foreløpig har det resultert i en liten bråte med nominasjoner og allerede flere statuetter. Og flere skal det bli – det er det liten tvil om. I en mail fra selveste ekte-Hawking til regissør James Marsh, skriver Hawking at han underveis i filmen trodde han så seg selv. Så overbevisende er Redmayne i rollen. Han har faktisk tatt oppgaven så seriøst at ryggraden hans i løpet av innspillingstiden falt noe ut av posisjon. Da er man dedikert.

Øvrige skuespillerprestasjoner er helt på det jevne. Ingen trekker det ned.

Man kan si mye om Stephen Hawking, og man kan si mye om filmen også. Fellesnevneren får være at det er vanskelig å si noe særlig vondt om noen av dem. I hvert fall hvis man stoler på at filmen fremstiller Hawking passelig korrekt. Det har ikke vært like mye storm rundt denne som ved for eksempel “American Sniper”, så hvorfor ikke ta det som god fisk?

Gjør man det risikerer man å sitte igjen med både en god filmopplevelse og en aldri så liten historietime. Deres sameksistens er gull verdt. Akkurat som Stephen Hawkings hjernekapasitet.