4
Noen ganger er det ålreit

Tittel:
Sauen Shaun
Sjanger:
Animasjon, Eventyr, Familie
Varighet:
1 t. 25 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Regissør:
Mark Burton, Richard Starzack
Originalstemmer:
  • Justin Fletcher
  • Andy Nyman
  • John Sparkes

Leirekunstnerne i Aardman Animations har laget ganske mye kult de siste 30 åra. Denne gangen har de laget noe helt ålreit.

Sauen Shaun syns det er sheept å jobbe på gården dag ut og dag inn, og blir plutselig inspirert til å gjøre noe med det. Sammen prøver husdyra på kreativt vis å få bonden til å sovne så de selv kan ta seg noen timers ferie. Planen går selvfølgelig helt skeis, og alle sammen havner etter hvert i noe så ukjent og nifst som storbyen. Forutsigbare og fullstendig uoriginale situasjoner følger.

I Aardman Animations’ hverdagslige dokumentarserie “Creature Comforts” blir vanlige, kjipe samtaler omskapt til noe genialt vittig. Uorginalitet er altså intet hinder – ei heller i “Sauen Shaun”. Aardman veit å skape gull av gråstein. Kroppsspråk og finurlige detaljer skaper her en humor som nesten gjør samtaler overflødige. Merk deg ordet nesten.

Én av de store styrkene i de tidligere leireanimasjonsfilmene til Aardman Animations er stemmene og samtalene. Derfor er det litt leit at “Sauen Shaun” er totalt blottet for nettopp dette. Sauene sier bare bæ, de. Men ikke nok med det – menneskene snakker samme språk som i “The Sims”.

Dette er heldigvis ikke noe stort problem. Filmen klarer seg fint uten talespråk. Animasjon er selvfølgelig Aardman Animations’ spesialitet, så kroppsspråk går helt fint, det. Likevel klarer jeg ikke å unngå å spørre “why change a winning team?” – som det så fint heter på engelsk.

En god del av finurlighetene fungerer dessuten utelukkende på engelsk, og det er naturligvis leit for de yngste.

Filmen er basert på barneserien med samme navn, som også er uten talespråk. Kritikk av filmen vil altså også rette seg dit. Derfor tør jeg påstå at både serie og film taper litt på sin muntlige kortfattethet.

Et trekk som absolutt er til å kjenne igjen fra de tidligere “Wallace og Gromit”-filmene er hvor ekstremt løsningsorienterte enkelte av dyrene er. Man må bare ta av seg hatten. Og le. Figurene fremstår som minst like kreative som animatørene selv, noe som i seg selv sørger for et ganske godt resultat.

Samtidig fungerer musikken godt: Akkurat passe dynamisk, skreddersydd og mangfoldig. Det hadde ikke blitt det samme uten.

For å treffe sin unge målgruppe har altså “Sauen Shaun” kvittet seg med talespråket. Det er synd, for her er det så mye som sitter som det skal at noen skikkelige vitser ikke hadde skadet.

Det er tross alt bedre å fortelle en fisevits enn å slippe en fis. Her slippes litt for mange.