2
Norges krasj med Hollywood

Tittel:
Hansel & Gretel: Witch Hunters
Sjanger:
Action, Eventyr, Fantasy, Grøsser
Varighet:
1 t. 28 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Jeremy Renner
  • Gemma Arterton
  • Peter Stormare
  • Famke Janssen
  • Pihla Viitala
  • Ingrid Bolsø Berdal
Regissør:
Tommy Wirkola

Tommy Wirkolas Hollywood-debut har fått hard medfart av de amerikanske kritikerne. Nå er filmen klar for Norge, men den blir neppe noen kritikersuksess her heller.

Når det er sagt – Tommy Wirkola lager ikke først og fremst film for å tilfredsstille selvhøytidelige kritikere. Han lager publikumsfavoritter – enkel, skitten underholdning hvor humor og skrekk ofte leier hverandre pent i hendene.

Også denne gangen er det dette som er utgangspunktet. Og den vurderes deretter.

Wirkolas Hans & Grete-vri skulle jo egentlig på kino allerede på vårparten i fjor. Men grunnet hovedrolleinnehaver Jeremy Renners andre prosjekter – “The Avengers” og “The Bourne Legacy” – bestemte produsentene seg for å flytte premieredatoen. Dette trolig i et håp om at Renners popularitet i mellomtiden ville nå legendariske høyder.

Og for alt vi vet kan det ha vært redningen for “Hansel & Gretel: Witch Hunters”. Kritikerne i USA har vært nokså nådeløse med resultatet, så det er neppe dem som har sparket folk til kino. Men det er kanskje bare mangelen på gode alternativer som sendte filmen til topps på inntjeningslista i helgen.

Vel. Tommy Wirkola har altså vridd litt på Grimm-brødrenes eventyr om Hans og Grete. Først ble de som barn lurt inn i heksas godterihus, deretter lurer de heksa inn i sin egen brennheite ovn, og frigjør samtidig seg selv. Men i stedet for å finne rikdom hos heksa og reise tilbake til sitt eget hjem for å leve lykkelig i alle sine dager – slik eventyret egentlig utspiller seg – vokser søskenparet opp med en sult etter å drepe hekser. Og de blir temmelig gode på det. Derav “Hansel & Gretel: Witch Hunters”.

Og det hele går slag i slag. Hekser blir på profesjonelt vis tatt hånd om – og det i beste splatterstil. Blod og gørr vet å sjarmere i denne, og det er jammen bra. Ikke bare fordi filmen er et splatter-action-eventyr, men kanskje først og fremst fordi så lite annet evner å sjarmere. Replikkene er stort sett tåpelige – á la “you gotta be fucking kiddin’ me” – og actionsekvensene er såpass rotete og uspennende at man nesten stiller seg likegyldige til utfallet.

Derfor er det bra at hoder blir sprengt av, at lemmer rives fra hverandre og at kropper eksploderer fra innsida. Nei, dette er ikke min morbide humor som snakker – jeg har lite til overs for splattersjangeren. Men den følelsen jeg fikk da Peter Stormare ble tråkket på av et troll – ja, da følte jeg i det minste noe. Et obligatorisk ubehag ispedd overraskelsens tilfredsstillelse.

Det er viktig å føle noe når man ser film.

Følelser utover nevnte Stormare-stumping er for det meste utelukkende ubehagelige. Og det har ingenting med splatting å gjøre. Det har med norske skuespillere å gjøre – i særdeleshet Bjørn Sundquist. Det var kult at han var med i én scene – de to sekundene han brukte på å komme inn en dør og si at han kjenner skogen godt – med Finnmarks umiskjennelige aksent. Deretter er det bare pinlig, takket være hans kjedelige karakter og de dustete replikkene han er gitt.

Ingrid Bolsø Berdal fungerer bedre som heks, og Christian Rubeck, Jeppe Beck Laursen og Stig Frode Henriksen gjør ikke mye ut av seg annet enn å gi oss nordmenn noe å flire av. Ved å være der. Og ja – ved å dø.

Helheten er ikke så ille som mange skal ha det til, men det er uansett en skuffelse at Wirkola – med Hollywood i ryggen, og Arterton og Renner foran kameraet – ikke utrettet noe mer moro. For alt i alt var dette egentlig ikke veldig moro.

Share Button